Jeg er egentlig veldig heldig. Og egentlig er jeg veldig dårlig på å tenke over det, sette pris på det. For tenk om jeg ikke hadde hatt akkurat de vennene jeg har nå, og tenk at de faktisk vil tilbringe tid med meg, hvert fall tilsynelatende. Om de så gjør det bare for å være snille, så gjør de i så fall en veldig god jobb. At de i det hele tatt holder ut, med meg, jeg som i lange perioder ikke tar kontakt fordi jeg er opptatt med å ligge i senga. Alt jeg orker er å ligge i senga, selv det å ta opp mobilen å sende en melding blir urimelig tungt. Jeg skjønner godt om noen skulle hate meg for det, hvorfor skulle ikke en person orke å sende en melding til sine beste venner en gang. Det jeg ikke skjønner er at de faktisk forstår, jeg ringer ikke engang men sender en melding om at jeg ikke orker og ikke kommer til å orke noe på en stund så virker det helt greit. De tilbyr bare å være der om jeg trenger å snakke og sier det bare er å ta kontakt når jeg føler for det. Jeg hadde i det minste forventet et noe surt svar. Men nei, aldri.

Jeg har alltid vært veldig klar på og åpen om at jeg blir ikke sur om noen forteller meg om det er noe ved meg som plager dem. Og det er sant, jeg blir ikke sur, jeg blir glad fordi da har jeg en mulighet til å forandre på det, til å bli et bedre menneske. Jeg burde bare takke dere for det om dere har noe vondt å si om meg, men det har de jo ikke. Jeg blir litt redd, for noe vondt mener de vel om meg, ingen er perfekte, men det vil si at de snakker om det bak ryggen min. Dermed får jeg ikke gjort noe med det, og gjør kanskje mennesker jeg er glad i vondt, uten å vite om det selv om jeg faktisk er i stand til å gjøre
noe med det. Du veit at det bare er å komme til meg å fortelle meg hva jeg gjør galt så kan jeg gjøre noe med det? Så slipper jeg plage deg. Jeg vil jo ingen vondt. 

Jeg er heldig fordi jeg kan være meg selv, vel jeg unngår alt som har med bloggen og følelsene som er skrevet der, men jeg kan være den ida egentlig her. Som bestevenn sier, vi har det jo så bra sammen at vi tør ikke ødelegge det. Vi har det så bra når vi er sammen begge to, og det trenger vi virkelig begge to, vi har ikke tid til å snakke alvorlig. Det blir jo innimellom de dype samtalene og bra er det, men det viktigste er at vi har det bra sammen. Vi kan legge igjen det vonde hjemme når vi er ute, og ta det opp igjen når vi kommer hjem. Det er snakk om å gi hverandre en klem og et hade på trappen for så å gå inn aleine og i det sekundet døren lukker seg ramler man på gulvet og gråter. Ikke fordi man ikke har hatt det bra, eller setter pris på tiden man hadde det bra, men fordi de vonde følelsene som lå igjen hjemme og ventet på en ble så overveldende. Kontrastene ble så store, kun en dørstokk og en dør som skiller lykke fra selvmordstanker. Man skulle jo tro en blir bedre av å ha det bra i lag med så gode venner. Men jeg blir til slutt bare sliten, det er slitsomt å fly over denne dørstokken flere ganger på en dag. Det blir jo fri der og da, og deilig er det med fri. Men i lengden sliter det meg ut. 

Tirsdag var en bra dag, en veldig fin dag. Det var derfor det slo meg hvor heldig jeg var, i etterkant, fordi jeg var meg selv hele dagen med andre mennesker! At jeg i det hele tatt kunne være meg selv, og det var helt greit. Jeg er fryktelig heldig som har sånne venner, at jeg har funnet dem, eller vi fant hverandre. Det er jo bare rein flaks at vi har møttes, og at de fortsatt vil møte meg. Til tross for at jeg er meg selv når jeg er sammen med dem. Sensasjonell var jo også tirsdagen da jeg tok en karusell. Frivillig tvang kalte de det, jeg kaller det bare tvang. Altså hvordan kunne jeg si nei til to som står og roper at jeg ikke er glad i dem fordi jeg ikke vil ta karusell med dem!? Men ingen sure miner for det var jo faktisk gøy. De lo jo bare av meg når jeg sa det var gøy å sitte og passe på tingene deres mens de tok karuseller, men det er sant, jeg trives veldig godt med å se på at mine beste venner har det gøy. Særlig uten meg, for da veit jeg helt sikkert at jeg hvert fall ikke plager dem.

Komplimenter blir til forventinger. Tenk om jeg gir de et bilde av meg som ikke stemmer i det hele tatt. Det verste av alt vil være å skuffe dem, tenk om jeg skuffer dem med og ikke fortsette å leve opp til forventingene. Om de tror at jeg er noe jeg absolutt ikke er. Og så skuffer jeg dem.

Å skrive blir ikke gøy. Å spille gitar blir ikke gøy. Å ta bilder blir ikke gøy. Å tegne blir ikke gøy. Å jobbe med barn blir ikke gøy. Det blir prestasjoner, det blir noe jeg må leve opp til. Det blir forventninger jeg må innfri.

Jeg har fått så mange komplimenter i det siste at jeg blir fysisk dårlig. Ordentlig vondt i magen. Det skremmer meg, de skremmer meg. Hvorfor, er det tilfeldig at det kommer så mye akkurat nå, akkurat på samme tid? Ikke bare fra kjente og kjære, men også fremmende mennesker. Er det fordi de bare vil være snille, er det for å lure, mener de det, hva vil de? Også om alt mulig da, ikke bare litt, eller noe, men om så mye forskjellig, til og med utseende.  Virker sikkert overlegen da jeg ikke klarer si takk en gang, det blir skummelt, som å si at jeg lar meg lure av det de sier.

Jo jeg ønsker meg bevis på at jeg er noe men komplimentene, forventingene, gir meg bare vondt i magen. Jeg kan ikke vite om det er sant. Mindre forvirret blir jeg heller ikke av søvnløse netter, jeg er så urolig at jeg blir sittende i senga. Gidder ikke holde oversikt over hvor mange ganger jeg har lagt meg ned men allikevel ender opp sittende i senga, med lyset på, klarer ikke sitte stille engang. Ikke kan jeg gjøre noe, er for rastløs for musikk og eier ikke konsentrasjon til å lese. Å skrive tør jeg nesten ikke for det er en prestasjon, en forventing.

Men jeg får også vondt på vegne av de som kanskje mener det godt, tenk om de vil meg godt, også blir det bare til noe vondt i meg. Unnskyld!

Det kommer til å bli uutholdelig, men jeg tror likevel jeg skal klare det. Har så mye fint å se fram til denne uka, å gjøre, være med på. Det er ikke det at de fine øyeblikkene ikke er verdt det, men tiden imellom gjør så fryktelig vondt, ventetiden er uutholdelig. Tiden imellom gjør så voldsomt vondt til tross for at det strengt tatt ikke er så lenge, men vondt nok til at jeg lurer på hvorfor jeg gidder å vente når jeg er fullt klar over at de fine øyeblikkene bare i beste fall varer et par timer, og uansett med baktanken; skam deg, dette fortjener ikke du, de liker deg ikke, de bryr seg ikke, de er lei deg, de vil ikke ha deg her. Så hvorfor holde ut det uutholdelige.... Men jeg skal klare det. Jeg må klare det. Jeg vil klare det. Derfor er jeg redd, for tiden går grusomt sakte. Jeg vil tippe at i min verden er syv dager i forhold til din verden lik en måned. Det er irriterende at jeg alltid får det vanskeligere når det er mye som skjer, høytider og familie opplegg, nå som det er syttende mai og konfirmasjoner. Jeg veit ikke om jeg får det verre fordi det skjer mye jeg føler jeg må være med på, eller om det er tilfeldig. Det blir litt som å spørre seg selv om hva som kom først av høna eller egget...

20% don't care, and the other 80% are glad you have them. 

So you better hold on
Please don't, don't let me go
and we said we would die together 

But I've always felt a feeling I would die young

Will you run with this dream, will you run along
or will you run against and finally reveal
why some die young


( Some die young - Laleh )

 Det er rart hvor stygg bloggen plutselig blir når en er i dårlig humør.
Uppassende, så fargerik. Stygt.
Jeg vil heller ikke bytte til noe passende, grått og kjedelig.
For om jeg dør så skal den være sånn jeg var, egentlig var.
Tilsynelatende.
For det var sånn jeg egentlig var, eller?

Også ble jeg nesten litt sint nå, fordi noen tok det fra meg.
Men nei,nei, nei.
Det var din skyld.
Du må ikke våge å tro noe annet.
Oi, oi, oi. Noe så skamfullt. Tenk at du gjorde det.
Tenk at der, for et sekund, så følte du det.

Ironisk er det også at fremmede mennesker kommer bort og
forteller meg hvor glad de blir av å se meg, at jeg lyser opp
hverdagen deres. Å de skulle bare visst...
At et så dystert sinn kan lyse opp noen andres hverdag
ved å bare være til.
Nesten så jeg må le. Nesten så det blir litt tåpelig.

Jeg blir så stygg sarkastisk når jeg er i dårlig humør.

Jeg veit ikke om jeg miste meg selv, eller menneskene rundt. 

Jeg føler at jeg mister taket, må konsentrere meg for å holde fast i her og nå.

Som om det er noe mellom meg og virkeligheten, og jeg må kjempe for å komme igjennom, og holde meg der.

Det er som å svømme, måtte holde seg flytende, overkommelig, men slitsomt i lengden. 

Det frister å gi opp, ikke bry meg, men jeg er redd hva som venter meg om jeg slipper taket.

Jeg er redd for å miste meg selv om jeg slipper taket, bli gal.

Det skremmer meg hvor ekte drømmer føles.

Har mest lyst å skrive "jeg dør", gjerne med store bokstaver og x antall utropstegn bak. Men nei, det blir for voldsomt.
Selv om det faktisk ville vært sannheten. Men folk ville ikke tatt det seriøst.
Så jeg omformulerer, skriver noe sånt som at jeg er sliten. Vurderer å skrive "hjelp" men dropper det også.
Får tilbake en fattig trøst, hold ut, det blir bedre and so on. Men jeg kan ikke forvente mer, når jeg skreiv det jeg skreiv.

Skulle bare ønske folk var flinkere til å lese mellom linjene.
Men jeg kan ikke forvente mer, når jeg sier så lite.
Skulle ønske folk kunne lese tankene mine, så jeg slipper å si de høyt.
Dog jeg kan ikke forvente annet, når jeg stenger meg selv inne.
Skulle ønske folk kunne kjenne på følelsene mine, så jeg slipper å sette ord på dem.
Skjønt jeg kan ikke forvente annet, når jeg bare smiler hele tiden.



Det eneste som har og holder meg i live er dårlig samvittighet, men det er ikke akkurat noe å leve på i lengden...

21 år.
Jeg veit ikke hva jeg skal si. om det.
Forresten, noen mennesker, dere er så fine! 
Takk, dere aner ikke hvor mye det betyr for meg ♥

Onsdag. Det var en fin dag.
Lå ute på verandaen i de tjuefem varmegradene som var også kommer
den herlige nabokatta som vil bli med og legger seg ved siden av meg.
Når jeg først er inne på fine dager så var forresten Torsdag også en
veldig fin dag. Ikke undervuder veldig, for det var virkelig to fine dager,
kanskje derfor nedturen blir så hard, fallhøyden så stor, kræsjlanding.
au.
Det blir som å fly, jo høyere jo bedre har man det, mens man flyr, men jo farligere blir landingen.
Kanskje best jeg holder meg her nede på bakken, her jeg hører til.
Slik det tross ensomheten er best å ikke stole på noen, vondt men fortsatt tryggere en det å bli såret eller avvist.



Jeg visste at jeg ikke har vært veldig begeistret for bursdagen min de siste par årene, men nå har jeg vært innlagt de siste to bursdagene mine noe som kanskje har gjort saken lettere enn jeg var klar over. Første året gikk det jo rimelig greit da ingen visste at jeg hadde bursdag, da var jeg bare et spøkelse i gangene, de sjeldne øyeblikkene jeg beveget meg ut i gangen. Den gangen var jeg et spøkelse av det ida pleier å være. Mer likegyldig kan ikke et menneske være. De hadde ikke trengt å bekymre seg for jeg hadde nok ikke orket ta livet av meg en gang, Det eneste jeg gjorde av egen fri vilje var vel å gå på do. Ellers måtte de komme å hente meg ut til måltider, medisiner og møter. De skal vel egentlig være glad jeg var så likegyldig at jeg gjorde alt de ba om, hvis ikke hadde de vært nødt til å bære meg. Om de satt med meg kunne jeg kanskje klare å spise en halv skive, brukte sikkert tre kvarter på å spise denne halve ekle brødskiven. Denne bursdagen sa jeg noe for første gang på eget initiativ etter flere dager innlagt. Jeg må dra, skal spise med familien. Bekymrede blikk, at jeg skulle ta tog helt aleine til Kongsberg, de turte ikke la meg dra. Jeg måtte krype til korset og fortelle at jeg hadde bursdag. Selvfølgelig skulle jeg få lov til å dra da, men jeg måtte love dyrt og hellig at jeg skulle være tilgjengelig på telefonen, de skulle kunne ringe når som helst, bare for å sjekke at jeg var i orden, i live. Jeg trodde jeg aldri skulle føle noe igjen, jeg følte ikke mye den dagen på Peppes med familien, men jeg tror jeg ble litt rørt, egentlig mest skamfull, for at alle var der og feiret min bursdag.

Jeg er lite fan av akutt innleggelser på dps. De anser deg i øyeblikket som en fare for deg selv, så de legger deg inn og der kan du være i maks fem dager. En akutt innleggelse kan ikke vare lenger. De regner med at ved at du sitter der i en sykehus seng i fem dager så skal livslysten komme tilbake, ønsket om å ikke leve lenger og impulsen til å gjøre noe drastisk med det skal gjerne gå over etter fem dager. Ikke får du delta i behandlings opplegget der heller for  de har verken tid eller plass til deg. Jeg sitter livredd inne på rommet og tør ikke nærme meg døra ut til avdelingen. I starten vil jeg ikke spise men etterhvert kjenner jeg litt vel godt på sulten og hva den gjør med kroppen. Men jeg tør ikke gå ut av rommet, med mindre noen spør og maser om det. Selv om jeg til tider kommer meg etter mye om og men og overtalelser av personalet ut av rommet så tør jeg ikke spørre om mat, de ansatte spør heller ikke. Ikke før jeg svimer av. 

Etter noen dager dukker en snill dame opp, hun som tar meg med ut for å spise, lar meg velge hvor jeg vil sitte, og spiser med meg. Lar med sitte så lenge jeg vil å tukle med brødskiva, til jeg har spist det meste. Hun som får meg til å gå ut, går med meg. Hun får meg til å pusle, til å sitte ute i avdelingen å pusle, hester. 1000 bitte små brikker. Jeg pusler hele dagen, det hjelper, jeg tenker bare på hvilken brikke som passer hvor. Jeg glemmer nesten ønsket om å dø. Glemmer livet mitt. Jeg glemmer å planlegge hvordan jeg skal dø. En høy tynn pasient kommenterer alltid når han går forbi, imponert over hvor langt jeg kommer for hver gang han passerer. En ung pasient, alle andre er så gamle. Han passer ikke inn her, alltid kledd i en eller annen band t-skjorte, alltid svart. Alltid smilende, hyggelig, pratsom. Jeg aner ikke hvorfor i all verden han var innlagt her. Etterhvert setter han seg ned for å hjelpe til. Jeg blir ferdig samme dag som jeg skal skrives ut, etter fem dager. Det eneste jeg har gjort på fem dager er å pusle og ligge i senga. Noen turer og måltider ble det også med den snille damen som skjønte meg og hva jeg trengte uten at jeg behøvde å si et eneste ord.

Jeg skrives ut med tilbud om å søke om et ordentlig opphold, men ventetiden er lang, den ansatte mente at jeg kunne få komme inn etter en måned hvis psykologen så det som høyst nødvendig.  Jeg takket nei til alt hjelp. Godtroende og naive sendte de meg avgårde, helt aleine. Uten noe som helst av nære pårørende som visste rundt meg, jeg var atten og et halvt, gammel nok til å nekte all form for informasjon til familie og venner. Med en resept på en pakke med 100 piller, og et rimelig stort dødsønske .Det første jeg gjorde var å levere resepten på apoteket og få pakken med piller, meningen var at de skulle redde meg, gjøre meg frisk. Men de kunne også ta livet av meg, brukes til å drepe meg. Jeg ville dø.

Det gikk ikke slik. Jeg kjenner på kvalmen den dag i dag ved bare synet av piller og tabletter. Det er ikke noe fint og flott ved å drukne i sitt eget spy. Sjansen for at du våkner opp av kvalme og svimmelhet på et sykehus er stor.Sammen med ordet overdose bør beskjeden "ikke prøv dette hjemme" følge med. 

Jeg trodde jeg skulle komme like bra unna tjue års dagen på dps neste året. Men denne gangen var jeg ikke helt og fullt spøkelse.. I tillegg traff flere av med pasientene meg midt i hjertet. Sånne pasienter du møter igjen i gangene på psykiatrisk med tungt hjerte men et smil om munnen. Håper på at hver gang de skrives ut vil du ikke se de igjen her i slike ganger og på sånne steder. Inne i midt eget hodet fikk alle et kallenavn, aner ikke hvorfor jeg gjorde det slik. Det var i alle fall Jo som hadde tegnet en stor plakat og hengt opp, den skjelvende hånden hans etter så alt for stor overmedisinering og så alt for mye feilmedisinering hadde klart å både skrive og tegne. Ballonger hadde de sittet opp på nattet og blåst opp. Over entusiastiske fortalte de i munnen på hverandre hvor redd de var for at jeg skulle oppdage de den natten, særlig når noen hadde klart å smelle en ballong. Jeg glemte hvor mye jeg hatet min egen bursdag og oppmerksomheten rundt den over Jo's ekstase. Han elsket å gjøre andre glad, forhåpentligvis elsker han det fortsatt. Det ble fryktelig stille på avdelingen den dagen han dro.

Mille pekte på et påskeegg som lå på bordet, til deg sa hun og smilte. Mille som aldri smilte, det var eneste gangen jeg så henne smile. Mille var for gammel til å være så trist. Hun var pensjonist og skulle nyte det som var igjen av livet, men hun var så fryktelig trist. Ofte sukket hun så tungt at jeg trodde hun skulle falle sammen og dø der og da. Men alltid trakk hun pusten igjen. Jeg hadde lyst til å løpe bort til henne og støtte henne opp for jeg var redd hun skulle knekke sammen under vekten av håpløsheten hun følte. Men hun ble alltid stående. Mille var mer nøye på å få i meg mat enn personalet, alltid tilbød hun meg mat, alltid et bekymret blikk om hun viste at det var lenge siden jeg hadde spist og jeg likevel takket nei til mat. Alltid ville hun høre hvordan dagen på jobben hadde vært. Søte Mille som alltid ønsket meg god natt. Alltid hadde hun noe å si for å gjøre andre glad. Uansett håpløshet de andre følte på hadde hun alltid noe å si som gjorde dagen bedre. Men til seg selv hadde hun ikke noe annet enn vonde ord å si.

Hun sukket så tungt at man skulle tro hun gikk tom for luft, hun var i alle fall tom for alt av vilje, motivasjon og energi. Mille var et fint menneske, så det gjorde meg vondt at hun ikke hadde noen, hvorfor hadde hun ikke noen? Hadde de bare gitt opp både henne og håpløsheten hennes? Ikke ett eneste menneske tok seg tid til å besøke henne. Kanskje hun rett og slett ikke kjente noen.. Kanskje hadde hun ikke barn eller mann, og nærmeste familie var død. Ikke rart hun var trist da, ikke rart hun var tom for luft. Hun kom ikke ut i avdelingen blandt de andre før det var høyst nødvendig, slik jeg selv gjorde. Enda det egentlig var ganske strengt, man skulle møte opp til morgenmøte, med perm. Vi to slapp billig unna, av en eller annen grunn...

Påskeegget var fyllt til randen med sjokolade. Enda det ikke var noe annet jeg hadde mindre lyst på enn sjokolade så ble jeg utrolig glad. Var så overveldet at jeg måtte sette meg ut litt i frisk luft. Husker godt hvor nydelig været var, sommervær. Jeg kan huske jeg smilte for meg selv, aleine, noe det ikke er særlig ofte jeg gjør. Jo kom ut, fortsatt i ekstase og lykkerus, jeg lurer på hvilke piller de ga han. SÅ over energisk at han så vidt er i stand til å tenne en røyk. Forsikrer seg om at jeg har det bra, at jeg likte det, at jeg ble glad for oppmerksomheten. Unnskyldte seg den snirklete skriften. Jeg må forsikre han om at den var fin. Spør om jeg skal på perm, noe jeg skal som vanlig i helga. Så ser han seg omhyggelig om og hvisker til meg, drit i hva de sier, kjøp sprit du nå som du kan. Jeg nikker bekreftende. Han ler godt og jeg blir nødt til å le med han. En nysgjerrig ansatt kommer ut og lurer på hva vi ler av. Nei det er ingenting, absolutt ingenting. Forter han seg å si, mens han ser lurt på meg.
Ble overrasket over at barnehagen ville ha meg på besøk, var jo tross alt en stund siden jeg sluttet der. Fikk til og med gave, kunne ikke fått noe finere; tusjer og tegneblokk. En kjempesøt liten bok jeg fortsatt blar igjennom, selv om jeg kan så og si hele utenat. Fikk bursdagssang sunget for andre gang denne dagen. For å ikke snakke om den rosa kronen, rosa krone. Har ikke fått bursdagskrone siden jeg selv gikk i barnehage. Jeg har den enda.

Det skulle bli vanskeligere enn først antatt. Det var fredag, jeg skulle som vanlig ut på perm. Det pleide ikke være noe problem å overbevise personalet om at jeg ikke skulle røre alkohol. Denne gangen klarte de å lirke det ut av meg, jeg ble jo tjue, selvfølgelig skulle jeg ut på fest. Jeg har ikke hjerte til å sitte og lyve i det uendelige når de graver sånn. Innrømte at jeg skulle på byen, turte ikke nevne at det var Oslo. Det hele endte med at jeg måtte skrives ut for helga, slik at de ikke hadde ansvaret for meg om noe skulle skje. Dermed fikk de erfare hvor sur og sta jeg faktisk kunne være, tror de virkelig ikke hadde forventet noe sånt fra min side.

Nå er det snart ett år siden, det er en av de få dagene jeg husker som om det skulle vært i går. Enkelt dager setter seg, og blir der, både på godt og vondt. Denne gangen, tjueen år. Denne gangen, ekstra vanskelig. Som oftest er jeg inne på tanken; vil ikke. For all del, nei, skal ikke bli tjueen år. Nekter. Nei. Glem det. Forbannet når jeg bare får til svar at det går så bra, det blir lettere en du tror, det er bare en bursdag, bare en vanlig dag, det går fint. Når folk undervurderer alvoret i; jeg vil ikke. Jeg orker ikke. Ingenting forteller meg mer tydelig at jeg lever enn en bursdag, ingenting skriker høyere at nå må du snart dø enn en bursdag, et år eldre. Plutselig ett år til, nei jeg orker ikke det, vil ikke mer. Så er det disse dagene, egentlig ikke hele og fulle dager men øyeblikk i løpet av dagen hvor jeg kan glede meg, planlegge. Ikke for min del, for min bursdag, men fordi andre er hakket mer ivrig på å feire bursdagen min enn meg selv. Da kan en ikke unngå å bli en smule rørt. Men det gjør vondt, fryktelig vondt, oppmerksomheten rundt meg som menneske. Et bevis på at jeg er et menneske som skal behandles på lik linje med andre, enda jeg ikke er verdt det. Et alt for tydelig bevis på at jeg tar plass i andres liv, at jeg i det hele tatt er i andres liv. Ufortjent. Skamfullt.

Føler meg ganske bortskjemt her jeg sitter med alle disse fine tingene å glede meg til, og allikevel vurdere å dø.
Planen er å overleve, men om jeg dør så er det helt greit.

When everything's made to be broken
And I don't want the world to see me
 'cause I don't think that they'd understand

På fem minutter har du gått i gjennom de fleste følelser. Ambivalens, skal, skal ikke? Desperasjon etter noe du mener er en nødvendighet, noe som føles så riktig og så viktig akkurat der og da. Så lettelse mens du utfører nødvendigheten, et øyeblikk med herlig lettelse og ikke annet, skadefryd, før du ser galskapen i det. Dermed hat, til deg selv, til det du gjør og livet ditt. Anger, skam, skuffelse. Skyldfølelse, for dette er ikke noe du bare gjør mot deg selv, men også de rundt deg. Ensomhet, du føler deg så fryktelig aleine der du sitter i kaoset ditt. Ingen kan vel forstå dette. Dermed litt panikk når du ser hva du har gjort. Oppgitt over enda flere uker med langarmet genser. Til slutt begynner du bare å le fordi alt er så latterlig, det du holder på med er så latterlig, det livet du prøver å leve er bare til å le av, førsøket ditt på å leve er til å le av. Det patetiske menneske du er blitt er til le av. Skammen fordi du oppfører deg som en narkoman i gjerningsøyeblikket, du får abstinenser som en narkoman, du blir desperat som en narkoman. Du nyter det som en narkoman nyter stoffet sitt. Du er avhengig, som en narkoman. Skam.

Du skjemmes der du gjemmer blodige klær og håndklær, du skjemmes der du må tørke opp ditt eget blod søl. Du angrer, slik en narkoman gjør. Du gir deg selv tomme løfter om at nå skal det bli bedre, du lar deg lure, hver eneste gang, at dette er noe du trenger, at du trenger dette for å overleve. Du skammer deg over dine ynkelige forsøk på å klare noe, ikke klarer du å gjøre det skikkelig, og ikke klarer du å slutte. Skammer deg over å være så hinsides svak, ikke få til verken det ene eller det andre. Skammer der du må skjule det, avhengigheten din, svakheten din, feilen din, dumheten din.

Skammer deg der du går tom for unnskyldninger, til og med barn kan se at arrene ikke skyldes en kanin eller katt, uhell med kniven eller fall. Midt opp i alt dette, så kan jeg se at dette er  veldig feil, at det er rett og slett grotesk, at et menneske tar det steget til å skjære i seg selv, at et menneske ser det som en nødvendighet, å blø med vilje.

Jeg blir kvalm av meg selv, kvalm og skamfull.

Et stort sort hull du ikke veit å fylle med annet enn blod. En del av meg håper jeg dør av det, den andre delen håper på hjelp, jeg klarer ikke velge, setter lokk på begge to. Blir likegyldig, følelsesløs, kald. Tilsynelatende likeglad og uberørt, den fasaden skal holdes oppe for enhver pris.



Tror ikke det var mange som fikk med seg at et av innleggene som ble lagt ut her om dagen ble halvveis slettet. Noe som skjer stadig, om noen av innleggene kan virke usammenhengende eller hullete så har du nok helt rett i det. Har skrevet milelange innlegg men lest igjennom fjernet og sensurert halvparten. Stine derimot fikk det med seg (stinemoor.com) og ville veldig gjerne dele det på sin blogg. Likte bloggen hennes godt og siden hun syntes så godt om mitt innlegg så ble jeg enig med meg selv om å dele det hele og fulle innlegget med henne. Fortsatt litt skeptisk, fjernet tross alt halvparten av innlegget. Men siden noen likte det så godt at de ville dele det på sin blogg så kan det jo ikke være så fryktelig galt. Det er kjempegøy men også kjempe skummelt å lese noe man selv har skrevet, som i tillegg er såpass personlig, på noen andres blogg.

Om det interesserer noen kan hele innlegget leses her; http://www.stinemoor.com/suicide-is-not-chosen-it-happens-when-pain-exceeds-resources-for-coping-with-pain/




 

Jeg kan ikke ta en paracet for å døyve smertene for en liten stund, jeg må holde ut.
Jeg kan ikke legge meg inn på et sykehus og la legene stelle med meg til jeg blir frisk, jeg må gjøre jobben selv. 
Jeg kan ikke ta en blodprøve som forteller legene om tilstaden min, jeg må sette ord på det selv.
Jeg kan ikke legge meg ned i en seng, slappe av mens jeg venter på å bli frisk, jeg må jobbe hardt for det.
Det er ikke smertefritt og ta i mot behandling, det gjør vondt.
Jeg har ikke feber når jeg er på mitt dårligste, men selvmordstanker.
Jeg kan ikke legge meg til å sove for å hvile, jeg har mareritt.
Jeg kan ikke ta meg fri fra jobben et par dager og slappe av, vonde tanker er der likevel, like plagsomme.
De eneste gangene jeg får fri er når jeg er overstadig beruset.
Det synes ikke at jeg har vondt, min smerte er verken målbar eller synlig.
Ingen kan forstå hvordan jeg har det, med mindre de har vært i akkurat samme situasjon selv.
Det er ikke opp til sykdommen om jeg overlever eller ikke, men opp til meg selv.

Jeg veit ikke om det er riktig å kalle det en sykdom, det er kanskje mer en tilstand, en syk tilstand. En tilstand som forgifter hele tankesettet ditt, dreper alt du en gang var og ødelegger alt du kan bli. De sier sykdommen dreper, eller tilstanden, selv om man velger det, til en viss grad. Det var jo jeg som samlet på piller, det var jeg som pulveriserte de, jeg som svelget de, hver eneste en, på det verste over hundre stykker. Det var jeg som ville dø, men -fordi jeg ikke orket mer av tilstanden. Så på sett og vis samarbeidet vi, jeg og tilstanden, jeg og hva nå det er som befinner seg i motsetningen.

 




Haha... 
Ida og Lisa på sitt beste, eller verste, kommer ann på hvordan man ser på det!

Hadde store planer om en edru fredag. Noe som ble vanskelig når man blir spandert på en og en halv liter øl.
Fordelen med å være jente er at man kan dra på byen og komme hjem dritings uten å ha brukt en eneste krone selv.
Særlig om man møter på leger og togsjåfører...
De har mer penger enn de har godt av.
To cava og en champagne flaske seinere sier bestevenn;
Jeg skal på jobb i morgen jeg!
Oi.
Som bestevenn pleier å si; Jeg tror jeg er fullere en det jeg tror jeg er. Å det tror jeg du er også.

Lite saklig blogging. Men jeg tror det er greit en gang i blant. Jeg er fyllesyk.

I løpet av helga var jeg faktisk inne på tanken "jeg vil leve", og ikke bare tanken "jeg vil ikke dø",
noe som er to vidt forkjellige ting. Det varer jo ikke lenge og det er nesten så jeg bare blir sur
fordi jeg er så lei av de enorme humørsvingningene, kan ikke ting være litt mer forutsigbart.
Men ofte er livet mitt så uforutsigbart og til tider sykt, på en god måte, så jeg tenker at jeg kan ikke dø,
jeg må jo være her å oppleve det!





Problemet er bare at den er falsk.

Jeg måtte droppe kino idag, eller det blir feil, klokka er halv to, så sånn sett er det Mandag nå. Da blir det; jeg måtte droppe kino i går, søndag altså. For å orke dagen i dag, for at jeg skal kunne ha det gøy med bestevenn i dag, og klare å møte nye mennesker. Jeg aner ikke hvor langt jeg kommer før jeg kreperer av angst. Å nei det hjelper ikke å ha med seg kjent folk, for jeg vil ikke ha nagst foran noen jeg kjenner, dør av skam om jeg får et eller annet anfall av angst og gråt foran noen jeg kjenner. Da er det tross alt  bedre å bryte sammen foran helt ukjente mennesker. Så det er ikke det at jeg ikke setter pris på dere og deres hjelp!  Jeg mangler ikke folk å snakke med når jeg skulle trenge det, jeg mangler ikke folk å stole på, eller folk som er der for meg. Jeg mangler ikke mennesker som stiller opp for meg, eller folk som spør om hvordan ting egentlig er. Det er ikke det at jeg ikke stoler på dere når jeg svarer unvikende på deres spørsmål om hvordan tingenes tilstand egentlig er. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på dere når jeg ikke snakker til dere om meg og mitt. Det er ikke det at jeg ikke har tro på dere når jeg takker nei til hjelp. Jeg slites mellom å ta imot hjelpen eller ikke, være egoistisk og plage andre, eller holde kjeft men risikere å dø. 

Jeg er ikke ensom sånn teknisk sett. Jeg har venner, mange gode venner. Ikke kjempe mange, men nok. Skjønt jeg ofte har følt at jeg har for mange i det siste. Ikke missforstå meg, det er det at jeg føler jeg ikke har tid nok til å ta vare på dem alle. De er der for meg, og så føler jeg at jeg ikke er der nok for dem. De fortjener så mye bedre, de fortjener en venn som er der for dem, også når de ikke ber om det, slik de er der for meg. De fortjener ikke en venn som avlyser avtaler og gjemmer seg unna dyna når følelsene blir for overveldende, i stedet for å ringe noen å snakke om det. De fortjener en ærlighet, men jeg er redd min ærlighet vil bli litt vel brutal. Jeg unner dem ikke det, å utsette de jeg er glad i for mine vederstyggelige tanker, selvmordstanker. En så vemmelig tanke som å drepe seg selv. Der i alle fall forberedt når de setter seg ned for å lese de tankene jeg har valgt å dele på blogge, det gjør de av egen fri vilje. De gjør det fordi de vil, når de har tid, og ønske om det.

Om jeg ringer, sånn plutselig ut av det blå, for det er gjerne da jeg har det verst, når det kommer som lyn fra klar himmel, da er da jeg har de mest motbydeligste tankene. Den mest egoistiske tanken om å bare gi opp, stikke fra alt og la andre sitte igjen og måtte rydde opp etter meg. Det er da det er verst for den stakkaren jeg finner på å utsette for noe sånt, når personen i den andre enden er helt uforberedt. Jeg aner jo ikke hva denne stakkars personen holder på med når jeg ringer, sikkert sittende midt i sine dagligdagse gjøremål med disse dagligdagse problemene, så skal jeg liksom komme med tanker om døden, ønsker og planer om døden. Det er så fryktelig mye å be om, alt for mye å be om, en grunn til å leve, lyst til å leve. Særlig når det ikke er deres skyld i det hele tatt, de har ingen ting med min lyst til å dø, til mitt begjær til døden, og til tider tvangspreget ønske om å dø. Jeg er livredd for å stille noen til ansvar for mitt liv, livredd for å gi de et ansvar de ikke vil ha. At når jeg dør vil noen tenke tanken at de kunne gjort noe, noe mer, at det er deres skyld. Spesielt ikke disse menneskene, mine beste venner, når de har ingenting med saken å gjøre. Når de ikke kunne gjort en bedre "jobb" som venn. Det verste av alt er at jeg ikke kan gi noe tilbake, ingen bedring. At jeg ikke klarer være der for dem på samme måte som de er der for meg. 

De går igjennom mye mer enn det de skal, de gjør mye mer enn det som forventes av en venn. De skal slippe å gå rundt å være redd for å miste en venn, de skal slippe å få telefoner fra en selvmordskandidat. Det gjør vondt at jeg er skyld i deres angst, det er meg de er redd for miste, det er min skyld. Noe som igjen gjør meg til en egoist, fordi jeg vil dø, at jeg til tider er villig til å etterlate dem for mitt eget ønske om å dø. Jeg har så hinsides dårlig samvittighet over at jeg er så dårlig på å ta kontakt, at det er stort sett de som må spørre om jeg vil finne på noe. De trenger det minst like mye som meg, noen som bryr seg, tar kontakt og bryr seg selv om de ikke ber om det. Det skal ikke være nødvendig å be om oppmerksomhet fra en god venn. Men jeg vil ikke gå ut å møte venner når jeg ikke klarer å være den ida de kjenner, den ida de er venn med, den de spør om å finne på noe med. Jeg går ikke ut om jeg er redd jeg ikke vil prate så mye som jeg pleier, når jeg er redd jeg vil komme til å gråte. Fordi ingen kjenner den ida, er ikke sikker på at alle jeg kjenner veit at den ida finnes, veit ikke de tror den delen finnes. Selv om man leser bloggen kan det kanskje være vanskelig å se for seg, å skjønne, særlig om man har kjent ida siden barneskolen og kan telle på en hånd hvor mange ganger de har sett henne gråte.

Men nå er det jo også en stakkars sjel som har fått sett litt for mye av den delen av ida. Denne stakkars sjelen som er grunnen til at jeg får hjelp i dag, som fikk meg inn i systemet. Jeg hadde aldri, aldri bedt om hjelp selv. Dette ble egentlig en fortsettelse på innlegget hvor jeg spurte hvem man skulle ringe når man ville dø. Fortsatt like fortvilet over den fulle kontaktlisten men ingen å ringe, over alle disse gode vennene men ingen å snakke med. Nå er det ikke det at de ikke gode nok å snakke med, at det er deres feil at de ikke får gjort noe, det er ikke det! Det er meg, mine problemer, mitt ønske, begjær og desperate vilje til å dø. Det har ingen ting med andre å gjøre, jeg vil dø fordi jeg ikke klarer å leve med meg selv, jeg takler ikke min egen skam, og jeg orker ikke leve med mine egne tanker. Jeg orker ikke leve med meg selv, for meg selv. Eneste grunnen til at jeg fortsatt er her er fordi jeg ikke vil de jeg er glad i vondt, jeg lever for dem, fordi det er så fryktelig egoistisk å velge å dø når noen sier så klar og tydelig at de ikke vil eller kan leve uten deg. At de er redd hver eneste dag for å miste deg.

Samtidig gjør det ekstra vondt å leve fordi jeg er skyld i deres angst. Jeg, lille ubetydelige verdiløse meg lager vondt i deres liv. At de kunne sluppet og hatt vondt og vært redd om jeg bare hadde holdt kjeft. Det gjør vondt fordi selv om jeg lever for dem, så takler jeg det på så skamfulle, motbydelige og destruktive måter. Jeg lever i grenseland, får hjelp, men tar den ikke i mot, vil ikke dø, men orker ikke leve. Jeg kan ikke ha det sånn lenger, men jeg kan ikke dø. Den siste halve setningen har mistet skremmende mye av kraften sin, av alvorligheten sin. Tanken på å dø har blitt like hverdagslig som å lage middag, selvmordsplanene likeså. Jeg tviler på at jeg kommer til enighet med meg selv, jeg håper, men tviler. Det blir vel impuls, en gang må det renne over, en gang må det være nok, om bare det er for et øyeblikk, så er det nok til å gjøre noe så drastisk som å drepe seg selv. Ingen vei tilbake sier de, prøver å skremme, men det begynner å høres veldig fint ut. Hvorfor skal jeg tilbake?

Virkelig ikke det jeg trengte nå, eller jeg hadde forsåvidt trengt en bluescreen, noe som viser at jeg er nede for telling. Jeg veit ikke om det jeg driver med er overlevelse eller om jeg er døende. Nok om det. Men nå dukket denne bluescreenen opp på pc'n min, tilsynelatende uten noen som helst grunn. Nå er det ikke uvanlig at alt jeg tar i blir ødelagt da... Så da var det bare å finne fram den gamle pc'n igjen, den som fortsatt går, noe tregt men grei nok. Det positive var at her finner jeg igjen en gammel video av Fie jeg trodde jeg hadde mistet, og uheldigvis gamle bilder jeg trodde var slettet og borte for godt. Hun ser sikker helt rabiat ut, men hun leker! Fie likte når jeg gikk på medisiner, da kunne hun leke med de tome pille eskene.



Samme bilde men to redigeringer. Du skjønner søstrene mine likte det nederste bildet best, men jeg likte best det øverste.
Så ble ikke helt enig med meg selv om hvilket jeg skulle legge ut, så legger like gjerne ut begge to. 
For det andre likte jeg egentlig ikke det forrige innlegget, jeg var så sur, det pleier jeg ikke være, så det takler jeg så dårlig.
Veit ikke om jeg skal slette det, eller la det stå, jeg dytter det hvert fall ned foreløpig.
Har blitt fortalt at jeg ikke kler å være sur, og jeg ser det, jeg blir skikkelig stygg. Æsj.
Jeg smilte forresten i dag, uten å hate det. Det var greit, med Martine er det greit. Hun er så god. Jeg hadde det så fint.
Til tross for at jeg foreslo den filmen da, også på kino da, siste gang jeg ser en film FØR jeg leser hva den handler om.
Sikkert en kjempebra film, bare ikke for sarte sjeler... Jeg liker Varg Veum filmene men denne var drøy.

Ikke les med mindre du er spesielt interessert, bare sutring.


Jeg begynner å bli jævlig drittlei dette skuespillet her, mitt eget skuespill. Du skal vite at jeg hater det, hater det der jeg sitter og smiler. Hater å smile. Hater den alltid så fordømt blide ida, jeg hater alt ved henne, særlig det smilet. Så falskt men likevel så troverdig. Alle disse overraskede ansiktene når de skjønner hvordan tingenes tilstand faktisk er. "Men du ida, av alle mennesker, du, deg, ida..." Jeg veit ikke om jeg skal le eller gråte når jeg oppdager hva dere tror jeg er, hvem dere tror jeg er. Når det er vanskelig for folk å tro at ida også gråter. Jeg hater det, ikke dere og hva dere tror, det er ikke deres skyld, det er jeg som smiler, det er jeg som lyver. Det går bra sier jeg når du spør, smiler, men vi veit begge at det er en løgn. En simpel løgn. En hvit løgn, men likevel en løgn, jeg lyver til de jeg er glad i. Det er ingen god følelse, å være løgner. Det er ingen god følelse å sitte der sammen med folk å hate det smilet de gir meg, ikke dem, ikke deres skyld, jeg hater meg og mitt smil. Jeg hater at du tror på det. Jeg hater og alltid måtte være den alltid smilende, den som alltid har en løsning på alle andres problemer. Den som overbeviser andre om at livet er verdt å leve når hun ikke tror det selv.

Det høres kanskje fint ut å være en sånn person, men ikke når det bare er på utsiden, ikke når det bare er en fasade for å unngå å snakke om egne følelser, ikke når det er falskt. En løgn. Stå der, smile og le men på innsiden hate hvert eneste sekund av det, hate det menneske som står der og utgir seg for noe hun absolutt ikke er, når det menneske er meg. Blant folk reagerer jeg med å smile når jeg egentlig vil legge meg ned på gulvet å skrike, jeg forteller deg en vits når jeg egentlig bare vil gråte mens du holder rundt meg. Jeg forteller om alt det morsomme vi kan finne på med tiden når jeg egentlig bare vil dø her og nå, med en gang. Jeg kommer med barnslige latterlige påfunn når jeg egentlig bare vil kjefte, sparke og slå i veggen. Det er sånn ida er, sånn andre ser henne, hun smiler jo alltid. Det de tror om henne som selv mener at hun ikke er verdt stor forbokstav i sitt eget navn engang. De utallige spørsmålene, "hvorfor er du syk, hvorfor deg, hvordan ble du sånn, jeg har jo aldri sett deg gråte ida..." Nei, for jeg smiler jo alltid ute blant folk. Har du sett meg når du snur deg bort? Nei, hvordan skulle du kunne det. Av og til, en sjelden gang skulle jeg ønske du kunne det, at du så det, men det hadde vært ufortjent.

 Men det er ikke dere som gjør feil, det er ikke deres skyld, dere gjør ikke noe galt, ikke i det hele tatt. Jeg mangler ikke folk å snakke med når jeg skulle trenge det, jeg mangler ikke folk å stole på, eller folk som er der for meg. Jeg mangler ikke mennesker som stiller opp for meg, eller folk som spør om hvordan ting egentlig er. Det er ikke det at jeg ikke stoler på dere når jeg svarer unnvikende på deres spørsmål om hvordan tingenes tilstand egentlig er. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på dere når jeg ikke snakker til dere om meg. Det er ikke det at jeg ikke har tro på dere når jeg takker nei til hjelp. Jeg er takknemlig, jeg setter pris på dere, jeg er så glad jeg kjenner akkurat dere, selv om jeg tuller bort all alvorsprat som handler om meg og mitt. Men dere fortjener bedre enn meg og jeg fortjener ikke dere.


Jeg vil ikke noen skal se meg gråte så mye at jeg hikster som en liten unge. 
Jeg vil ikke noen skal se meg ligge på gulvet og vri meg i en smerte bare jeg forstår. 
Jeg vil ikke noen skal se meg skjelve bare fordi følelsene ble så overveldende.   
Jeg vil ikke at noen skal se den siden av ida.
Den som kaste glass i veggen og slår hodet i veggen av frustrasjon.
Den som skjærer i seg selv i desperasjon.
Det er ikke sånn jeg er. Håper jeg.

Jeg sier at jeg vil jo ikke dø, bare orker ikke mer. Det er det at jeg vil ikke dø skuffet og angrende over at det gjøres i impulsivt i frustrasjon, uten å ha tenkt ordentlig igjennom det, uten og egentlig ville det. Det skal ikke være sånn. Det skal være fredfullt, det skal være befriende. Ønsker du å leve? Nei. Skal jeg være helt ærlig ønsker jeg heller å bli enig med meg selv at å dø vil være det beste, akseptere det, gå inn for det, rolig og fredelig. Deilig, og befriende. Jeg lengter etter følelsen av å gå inn for å ta livet mitt og ville det helt og fullt, ønske det av hele mitt hjerte. Det skal ikke være en impuls i frustrasjon og desperasjon. Det skal være planlagt og gjennomført av egen fri vilje. Jeg higer etter å gå inn for døden med en sånn følelse. Vite at om noen sekunder er du død og likevel føler du deg trygg, rolig. At man ikke taper, det er ikke nederlag, men et valg, riktig valg. Et valg ikke fordi man er svak, frustrert, desperat eller destruktiv. Men et valg fordi man virkelig vil, fordi det er best, det er riktig. Å planlegge en liten stund fram i tid, ha en dato, ha en konkret plan, det gjør meg rolig. Tanken hvor jeg ser for meg gjennomføre denne planen er beroligende. En trygghet, frihet, nesten som en rus. Jeg tar ikke lett på det, for all del ikke, det er et viktig valg. Tro meg jeg har tenkt gjennom og over det lenge. Det er mitt aller største ønske, å dø i fred, hvile i fred. Stå ansikt til ansikt med og to sekunder unna døden, vite at nå dør jeg, og det er helt greit.

Det er fælt å si det, jeg som egentlig burde og skal ha det bra vil dø. Ikke tro at jeg ikke skammer meg! Jeg har jo blitt kjent med en del personer med grusomme historier, men det får meg til å krympe av skam over mine egne små ynkelige plager, at jeg vil dø av sånne ubetydelige ting i forhold til det grusomme som så mange overlever. At jeg klager over livet og vil dø på lik linje med disse menneskene som har vært igjennom så mye verre, så mye mer, så mye lenger. Og de klager over hvor svake de er, de som har overlevd alt dette, hva er jeg da?! Jeg som gir opp allerede nå. Jeg har ikke rett til å klage, jeg burde ikke klage, burde ikke ha lyst til å dø. Det burde ikke være nødvendig for meg å dø. Jeg kan ikke noe for det, men jeg vil, herregud som jeg vil dø. Tar meg i selv i å smile etter å ha sett for meg et vellykket gjennomført selvmord. Må stoppe et lite sekund ved jernbanen, på brua, ved motorveien, kjenne på vekten av pillene i hånden... Kanskje sånn? Kanskje nå? Rimelig alvorlig, men også lattermild, tanken er så befriende at jeg ler. Noen ganger ler jeg av meg selv, ler av hvor dum jeg kan være som ikke har gjort det enda. Hva ser du etter ida? Klarer så vidt å spørre meg selv spørsmålet gjennom all latteren. Tror du virkelig det er noe eller noen for deg her?! Egoist tenker du, vel, men min død kan faktisk redde syv mennesker, så sant jeg dør med organene i god behold... Mennesker det er verdt og redde.

Oftere gråter jeg, fordi jeg ikke kan unngå å kjenne et lite stikk av dødsangst. Gråter i fortvilelse fordi jeg vil at det skal ta slutt, vil dø, men vil at det skal være uten angst og anger. Gråter i frustrasjon over og ikke komme til enighet med meg selv om at det å dø vil være det beste, for alle. Gråter i redsel over å kunne komme til å dø på impuls. Innbiller meg at døden ikke vil være like fredelig og rolig om jeg dreper meg selv i desperasjon etter hvile. Jeg har lyst på den følelsen, jeg lengter etter å kunne ta dette siste skrittet eller hoppet i lettelse, i aksept, av mitt eget valg. Ikke å stresse eller løpe døden i møte, ingen impuls eller desperat handling. Men en trygg, rolig, og godt gjennomtenkt avgjørelse.

Leker med tanken på at det kan se ut som en ulykke i hensyn til de pårørende. Alle veit hvordan jeg vimser ut i veien, både uten og med intensjoner om å kunne bli påkjørt. Som oftest er det uten, kun fordi jeg har manglende respekt for biler i fart, manglende respekt og frykt for døden. Misunner mennesker som er ordentlig redd for livet sitt, som ser seg om før de går over veien, sykler med hjelm, har på sikkerhetsbelte i bilen, venter til det er klart før de går over jernbanen, spiser sunt, drikker alkohol med måte. Misunner livet deres, at det livet de har er så viktig at de må for all del unngå å dø. Misunner dem, at de er viktige, betydningsfulle, de har noe å bidra med, de er verdifulle for andre. Tenk å bety noe for et annet menneske, men det er et helt urealistisk ønske. Ønsket om å dø er mer konkret, noe jeg faktisk kan oppnå.

Innser nå at dette kan virke som et selvmordsbrev, det er ikke det. Men ofte er jeg skråsikker på at jeg vil dø, eller må dø, det vil jeg. Har bare for mange planer, veit ikke hvem av dem jeg skal velge å gjennomføre. Hvem som er best. Kanskje det var derfor jeg ikke hoppet for tre uker siden, for det var ikke planlagt. Det skremte meg fordi det ikke var planlagt. Å planlegge beroliger meg, det gjør meg fornøyd, nesten glad, kanskje til og med ordentlig glad. Alle disse menneskene som spør om de kan gjøre noe for meg, hjelpe meg med noe. Å dø, tenker jeg mens jeg smiler og sier nei, det er ingen ting. Vel, hvis du kunne få meg til og ikke ville dø så tror jeg ikke at jeg ville takket nei. Men det er svært sjeldent jeg håper på det nå i det siste, det bryr meg faktisk ikke, har akseptert at jeg ville komme til å dø snart nå uansett. Det er liksom meningen, eller det er ingen mening med at jeg er her, at jeg lever. Ida skal ikke leve lenge hun, sånn er det bare, hun skal dø i ung alder, ta livet sitt, drepe seg selv. Det har jeg vært mer eller mindre sikker på i tre år nå. Så noe sier meg at det kanskje er på tide å dø snart.

Jeg føler at det jeg prøver å fortelle ikke kommer fram, uansett hvor mye jeg skriver om det, uansett hvordan jeg former setningene så gir de ikke mening nok, ikke den meningen jeg vil skal komme fram. Jeg veit ikke om dette gir noen mening i det hele tatt for andre enn meg selv? Jeg veit egentlig ikke om det er noen vits å poste dette innlegget her, om det gjør mer skade enn nytte? Redd for at dette bare skal skremme livet av folk, men samtidig vil jeg så gjerne formidle hva jeg tenker, hvordan og hvorfor. Men føler jeg ikke klarer det bra nok, jeg klarer ikke fortelle godt nok. Det er jo lite hensiktsmessig at folk sitter igjen med bare enda flere spørsmål.

Startet innlegget med å tvile på mitt eget liv, ender innlegget med å tvile på bloggen. Skjønt jeg har aldri hørt et eneste vondt ord om denne bloggen, ingen klager, snarere tvert i mot. Sånn som jeg har forstått det så er folk glad for denne bloggen, selv om de ikke alltid er like glad for å lese det som skrives her. Men jeg tror de er glad så lenge de kan ta del i tankene mine, uansett om det ofte er vanskelig. Jeg tror de ville synes det hadde vært enda vanskelige om denne bloggen ikke hadde eksistert, fordi da hadde ingen fått komme innpå meg, ikke i det hele tatt, ikke noen som helst.  Jeg må faktisk innrømme at jeg er ganske modig som ikke er anonym på denne bloggen og likevel utleverer meg såpass som jeg gjør. Jeg har faktisk vurdert å være anonym men det vil være som å ta et skritt tilbake, i feil retning. Det ville vært å vise ovenfor både meg selv og andre at en burde skamme seg. Jeg sliter dog med grensen på hva folk bør vite, vil vite, og hva de ikke trenger å vite, hva de ikke har godt av å vite. Tvilen på bloggen har gjort det vanskelige å trykke på publiser etter å ha sittet en halv time og skrevet ned det jeg har på hjertet, noe som har gjort at antallet innlegg under mappen utkast har vokst enormt. Mange tusen ord som mest sannsynlig bare vil bli slettet etter en stund. Redd for at de skal leses av noen andre enn meg selv, men allikevel ting jeg gjerne skulle delt med andre. Jeg veit ikke engang hva jeg er redd for at skal skje om jeg deler de med folk. Kanskje det er fordi jeg er redd for å skulle komme til å skamme meg enda mer enn jeg allerede gjør, og jeg takler ikke mer skam enn det jeg sitter inne med nå. 

Ting som jeg aldri kommer til å si til en levende sjel, aldri, ikke til Fie en gang. Særlig to innlegg som bare ligger der, gjør meg paranoid for at noen skal kunne snike seg inn på bloggen å lese de. Men kan heller ikke slette de for de krevde flere dagers hardt arbeid å skrive. Et innlegg som inneholder 166 ord, nøyaktig. Et av de korteste jeg noen gang har skrevet, likevel et av de viktigste jeg noen gang har skrevet. Jeg har ikke lest igjennom det siden jeg skreiv det, allikevel kan jeg det utenat. Om noen kommer noen gang til å lese det vil de bare trekke på skuldrene, var dette så viktig for deg? Er dette så vanskelig for deg? Ja, det er nesten litt latterlig, men det gjør det for meg. Jeg brukte dager på å skrive ned 166 ord. Jeg måtte ta pauser mellom hver eneste setning, ikke bare fordi det vekket så mange følelser og gjorde så vondt men også fordi jeg gråt så mye at jeg ikke så hva jeg skreiv. Kan ikke si det høyt for meg selv heller. Det er for skummelt. At jeg aldri aldri skal snakke med noen om det. At jeg alltid alltid skal sitte med det aleine, at jeg alltid alltid må ha det i hodet. Ikke bare tanker, å hadde det enda bare vært tanker. Det orker jeg ikke.

 



Jeg var litt usikker på dette innlegget, det er skummelt å legge ut noe sånt fordi det er personlig og skammelig, men også kan det være skummelt for andre å lese. Men jeg vil fordi folk som ikke forstår kan trenge å lese noe sånt, så jeg får heller advare, om du lar deg trigge bør du ikke lese neste avsnitt. Det får være opp til deg selv om du tar ansvar for deg selv og leser eller ikke, ikke sant?

Jeg kjenner blodet renne nedover armen, såpass mye at jeg må dra opp genseren og tørker det bort med hånden. Enda jeg veit jeg ikke kan blø, sårene er så godt som grodd, jeg har ikke blødd på lenge. Likevel, jeg kjenner det, det kjennes virkelig. Det kjennes godt, tykkere enn vann, varmere enn vann, det kiler. Noe som gir meg en sykelig trang til å ta fram bladet, gjøre det synlig, det er ikke nok å bare kjenne, det må synes, jeg vil se det. Det må gjøre vondt. Akkurat det øyeblikket du drar det over huden, det skulle vare lenger, akkurat det øyeblikket er hele poenget, selv om det å se blodet er berusende det å. Det er da det gjør vondest, best, dette ene sekundet. Denne sviende smerten som varer bare få sekunder, det er den jeg er ute etter, det er den jeg savner. Skjønt å blø det frister også, bevise for seg selv at dette faktisk er realiteten, dette skjer. Mens arrene viser at det som har skjedd er like virkelig det å, det skjedde. Å mens jeg sitter der å kjenner på smerten som gjør meg mer godt enn vondt, så forundrer det meg at mennesker kan gjøre sånt. Tenk å ville gjøre seg selv vondt, såpass vondt. Tenk at smerte er avhengighetsskapende. Mens jeg sitter der og lar blodet renne så innser jeg hvor sykt dette er, tenk å nyte noe sånt. Husker første gangen, mange år siden, og jeg synes fortsatt det er like sykt. Jeg har blitt vant med smerten, det gjør ikke like vondt lenger, og det er frustrerende. Allikevel kjennes det like sykt ut, kanskje til og med mer sykt, fordi det har blitt være, dypere, større, mer, sykere. Fordi før hadde jeg en viss kontroll over det. Jeg gjorde det når jeg ville, de få gangene jeg virkelig trengte det, nå må jeg. Nå kan jeg ikke si "nei ikke i dag" uten en kamp først. Du skjønner det kanskje ikke men det skremte livet av meg (bokstavelig talt) da jeg oppdaget hvilke krefter jeg kjempet i mot. Krefter det virker som kommer fra en annen verden, men det er bare deg, du selv, kreftene kommer fra deg selv, av deg selv. Det er dine krefter, din egen lyst til å skade deg selv. Du kjemper ikke i mot noe eller noen, selv om det virker sånn. Det er ikke deg mot verden, men bare deg, du mot deg. 

Det er sol og vår i været, så hadde vært fint å kunne gå i kortermet. Jeg skal mye fint til helga, så det hadde vært passelig å gå i kjole. Men på tre sekunder så har jeg ødelagt flere ukers hard arbeid. Fint. Flott. Det mest irriterende er at det var snakk om et par dager til, sårene var nesten grodd, det hadde vært helt fint til helga. Så nei da. Har jo all verdens med plass som ikke synes hvor det egner seg fint å bruke til å skade seg selv. Men det er armen som skriker høyest; skjær her! Ødelegg her! Jeg veit ikke hvorfor en gang. Jeg aner ikke. Jeg bare orker ikke kjempe i mot nå. Per dags dato er målet mitt å overleve, tror jeg, eller, nei, det blir feil, nå sitter jeg bare å lyver. Jeg har ikke noe mål. Det er bare det som forventes av meg, å leve, man vil jo leve opp til andres forventinger, så da prøver jeg det. Å når selvskading kan hjelpe meg å overleve, så får det bare være sånn for nå. Orker ikke si nei til meg selv. Orker ikke late som om jeg fortjener bedre.

( Diamant til kull - Kaizers Orchestra )


 











Det tidligste minne jeg har i fra livet mitt er en rimelig rasende tre åring som sitter i bilen til farfar og sparker alt hun kan mens hun hyl gråter. Eneste gang farfar har måtte heve stemmen, han verken ropte eller kjeftet, kun hevet stemmen et ørlite hakk men likevel nok til at man tar han på alvor. Farfar beholder alltid roen, og unger har en skummelt stor respekt for han, nettopp fordi han aldri kjefter eller roper. Han hever nesten ikke stemmen en gang, Jeg har aldri skjønt om det er fordi han ikke liker barn, eller om han bare er flink med dem. Rolig og behersket er han i alle fall uansett rampestreker som blir funnet på, han trenger bare å snakke i et noe strengt toneleie og med et hevet øyebryn er nok til å sette dem på plass. Det er sånne mennesker det burde finnes flere av i barnehager. Barn har en respekt for han jeg ikke har sett maken til i barnehager.

Jeg hadde vært enebarn i tre år, hele mitt liv, selv om livet ikke har vært særlig langt. Men som tre åring lever du i nået, du er midtpunktet og det er deg og ditt. Hele mitt tre år lange liv hadde det vært min mamma og min pappa, ingen andres. Jeg trengte ikke dele oppmerksomheten med noen eller kjempe for den, den var min, de var mine, og jeg var deres. Bare oss tre, og så vidt jeg veit så trivdes jeg i den tilværelsen. Når noe da kommer ut av ingenting, nesten bokstavelig talt, og snur opp ned på hele denne tilværelsen og alt du kjenner til og veit. Plutselig får jeg et lite menneske i fanget som jeg skulle dele min mamma og min pappa med. De var ikke lenger mine, men våres. Jeg hadde ikke lenger enerett på deres oppmerksomhet. Jeg syntes da at babyer generelt var stygge og ekle skapninger, men du skal vite at jeg er av en annen oppfatning nå.

Jeg kunne ikke skjønne at de var så glad i et lite menneske som dukket opp fra ingen steder og det skulle bare forventes at vi var glad i det med en gang. Jeg var tre år og ikke i stand til å være glad i noen før jeg hadde blitt ordentlig kjent med vedkommende. De kalte henne Vilde, og ovenfor meg kalte de henne lillesøster. Det var ikke lenger meg, men oss. Plutselig handlet det ikke bare om meg lenger, det var ikke bare meg lenger, det var to av oss. Følelsen av å miste kontrollen og tilværelsen jeg hadde levd med og i, i tre år tror jeg var grunnen til raseriutbruddet i bilen til farfar. Den gang mamma dro på sykehuset for å føde og jeg ble kjørt vekk, bort, til farfar og farmor. Følelsen av å bli sendt vekk. Det må virkelig ha gått inn på meg når jeg enda husker dette, å huske noe fra man var knapt tre år, jeg var to år og elleve måneder. Nøyaktig en måned før min egen tre årsdag snus hele min verden på hodet. Men jeg tror det gikk ganske fort over. Det er det eneste jeg husker av å ikke like henne, dette raseriutrbuddet og første gang hun lå på mitt fang, ellers er det bare gode minner.

Jeg fikk ikke bare en lillesøster men også en bestevenn. Det er mange som har utrykt misunnelse over vårt forhold, enten de ønsker seg en søster eller skulle ønske de hadde et sånt forhold til sin søster. Vi er like men samtidig så utrolig forskjellige til å være søstre. Vi deler samme lidenskap for dyr og dyrevern, musikk og gitar, også den elendige humoren. Ellers er vi vidt forskjellige. Det gjør allikevel ikke oss noe, hun er min lillesøster og en av mine beste venner. Nå fyller hun atten år og det skremmer meg, hun er lillesøster, skal liksom alltid være liten og søt. Nå er hun stor og sta, og snart myndig. Det verste er at det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg unner henne for all del ikke det vonde og fæle som livet er. Gud forby at hun ender opp som meg. Jeg er livredd for henne, jeg vil beskytte henne, men jeg kan ikke gjøre annet enn å stole på at hun kommer til meg om det skulle være noe. Hun må selv velge og stå for sine valg, hun må selv ta konsekvensene. 

Det eneste jeg kan gjøre er å være her for henne, stille opp, stole på at hun snakker med meg om sine problemer og vanskeligheter. Jeg stoler på at hun vil spørre meg om hjelp når hun skulle trenge det, eller råd om hun vil ha det. Annet kan jeg ikke gjøre. Jeg kan gi så mange råd jeg bare vil og skravle høl i hodet på henne, men det er opp til henne selv om hun tar det til seg eller ikke. Det er et ordtak som sier noe sånt som at man også må lære av andres feil, for vi lever ikke lenge nok til å gjøre de alle selv. Jeg har vært et uhyre dårlig forbilde, jeg har vært full og dum, jeg har vært sta og teit. Glemte helt at jeg ikke har et langt nok til å gjøre alle feilene selv og lære av dem. Spesielt to ting skremmer meg, selvskading løser ingenting og selv om du er sammen med en venn på nasch så betyr ikke det at du er trygg. Jeg er livredd og føller på et stort ansvar for å beskytte henne, helst tjuefire timer i døgnet og særlig i helgene. Noe jeg umulig kan klare, det gjør meg vondt, det skremmer meg. Jeg håper hun tar seg tid til å lære av mine feil. Jeg håper jeg er et forbilde som hun kan lære av feil mer enn et forbilde hun ser opp til og gjør som.

Hun er veldig opptatt av at nå er hun voksen, og sjeleglad for det. Men Vilde, for all del ta vare på barnet i deg! Myndig og voksen, på papiret vel og merke, hva du velger å være i hodet er opp til deg, men jeg anbefaler sterkt å ta vare på barnet i deg likevel. Voksenlivet kan være kjedelig, og da er det godt å ha et barn i seg du kan ta fram. "Ida gjør ting hun ikke kan; være voksen" Sitat Vilde.

 (1996?)

Kristine @ deusynlige.blogspot.com 






Østlands-posten @ op.no




 

Sluttet egentlig med dette her men tror for min egen del at det faktisk
kan være litt nyttig. Minne meg selv på at livet går framover, dagene går
framover, jeg går framover. Minne meg selv på hva jeg har gledet meg
over og hva jeg kan glede meg til. Hva som har vært bra og hva jeg
må jobbe mer med. I tillegg til at jeg har denne hukkommelsen da så er
det enklere å gå tilbake og se hva som faktisk skjedde og hvordan tingenes
tilstand faktisk var. Vise ovenfor meg selv at selv om jeg føler at jeg står på 
stedet hvil så går ting tross alt fremover. Forandringer skjer sjeldent over natten,
særlig de forandringene jeg gjerne skulle vært igjennom.

Oppturer:
- Kaizers konsert med bloggvenner i Larvik.
- Kjøpte billetter til Nickelback i høst.
- Fine mennesker som bryr seg.
- Ny mobil, med verdens søteste deksel, hurra for materialistisk lykke!

Nedturer:
- Sliten, så ufattelig sliten...
- To netter på Lier, det var mer enn nok for meg.
- Å se en god venn ha det så fryktelig vondt men ikke kunne gjøre noe med det.

Mest brukte ord:
-  Liksom

Følelser:
- Sliten, er det en følelse forresten?
- Om jeg ikke tar feil har jeg vært ganske sur denne måneden,
ikke ordentlig sur da kankje men mer irritert over alt og ingenting.

Utfordringer:
- Ikke gråte foran folk.
- Ikke drikke alkohol i uka.
- Tog, jernbaner og tog.

Favoritter
Mat : Boller
Drikke:  Pepsi Max
Tv-Serie: Lilyhammer
Sanger: Diamant til gull, av Kaizers Orchestra.
Filmer jeg har sett: Hangover II.
Bøker jeg har lest: Ingen, skjerpings, må komme igang å få lest en bok igjen!

Ting å se fram til neste måned:
- Eldste lilleøster fyller atten år.
- Være med eldste lilleøster når hun skal ta sin første tattovering.
- Dra på byen med eldste lileløster.
- Varmere vær!!

Gruer meg til:
- Å leve...

Vi er tre søstre, med så alt for mye fritid...
Minste lillesøster dokumenterer sin overflødige fritid her; piasvideoblogg.blogg.no

And when you wanted me,
I came to you.
And when you wanted someone else,
I withdrew.
And when you asked for light,
I set myself on fire.

Then a vision came to me
when you came along.
I gave you everything but then
you wanted more.

And when you wanted blood,
I cut my veins.
And when you wanted love,
I bled myself again.
Now that I've had my fill of you,
I'd give you up forever. 

cause now I'm free from what you want
Now I'm free from what you need
Now I'm free from what you are

( What you are - Audioslave )

Jeg burde egentlig vie et helt innlegg til den fine helga, et (for en gangs skyld) positivt innlegg på bloggen, fokusere på det positive som faktisk skjer meg. Det startet jo veldig dårlig, eller rart, med et merkelig anfall av fylleangst midt i drammen by hvor jeg var helt sikker på at nå kaster jeg opp på åpen gate! Selv om klokken var åtte på morgenen så var det jo en del mennesker der og jeg ville heller falle dø om en å stå og kaste opp foran folk. Det hjalp ikke noe særlig at jeg ble livredd for å kaste opp i tillegg. Heldigvis gikk det fort over når jeg kom på toget, jeg liker tog. Å sitte på toget altså, for jeg liker å høre på musikk men det kan bli kjedelig i lengden å høre på musikk og stirre i den samme veggen, det blir mer interessant å stirre ut av et togvindu, spesielt når man ser rådyr og rev!

Ellers har helgen vært kjempefin. Ja jeg hadde det bra, men jeg sitter med årlig samvittighet, tenk om jeg var i veien. Jeg koste meg, jeg hadde det kjempe bra, ingen overdrivelse, men det var meg. Men jeg tenker at andre hadde hatt det minst like bra om jeg ikke var det, og det viktige for meg er at andre har det bra. Særlig mennesker som fortjener det, de jeg er glad i og bryr meg om, som dem. Tenk om jeg var i veien, tenk om de kunne hatt det enda bedre om ikke jeg var der. Jeg vil ikke ha det bra på andres bekostning, det gir meg bare dårlig samvittighet, tenk om jeg ødela for deres helg, at de kunne hatt det bedre, mer gøy, uten meg på slep. Uten mine dumme kommentarer og mitt dumme vesen. Det gjør ekstra vondt at jeg aldri kan vite, til tross for hva de sier, en kan jo aldri vite om de mener det eller sier det for å være hyggelige, at de sier det de gjør for min skyld. Noe de absolutt ikke skal behøve. 

Jeg sliter mye med den samvittigheten. Alltid måtte vurdere hva som blir riktig å gjøre med tanke på andre mennesker, hva som er best for dem, hvordan jeg kan være minst mulig i veien for dem og en minst mulig plage for dem.  Fordi dårlig samvittighet forteller meg at jeg gjør noe feil, noe galt, at jeg ikke er mot andre som jeg burde. At jeg er egoistisk, selvmedlidende, slem, dum og alt det der man ikke skal være. Vond samvittighet forteller meg at jeg burde ha skyldfølelse for mine valg, at jeg har tatt feil valg med tanke på andre. Det sier meg at jeg gjør ting for min egen skyld og ikke andres. At da vil andre også tenke det, om meg. Bare det å sitte på bussen uten andre passasjerer gir meg dårlig samvittighet, for det føles ut som om bussen må kjøre bare for min skyld og det trenger den jo ikke. Selv om jeg veit veldig godt at den ville jo kjørt uansett om jeg satt på eller ikke. Allikevel gir det meg dårlig samvittighet. Jeg er livredd for å kreve mer oppmerksomhet og plass en det jeg fortjener og trenger. Livredd for at andre skal se på meg på den måten, for jeg er ikke sånn, jeg vil ikke være sånn. Følelsen av og ikke ville ta plass eller være til bry når man allikevel blir det, og at andre vil tenke det om deg, se på deg sånn.

Derfor liker jeg at bloggen har blitt enveis kommunikasjon etter at jeg stengte for kommentarer. Ingen trenger å svare, ingen føler at de må svare, ingen behøver bruke tid på det, på meg. Jeg blogger enda, til sikkert noens forundring. Jeg har fått mange spørsmål om hvorfor det ikke kan kommenteres her. Jeg ikke krever svar, eller rett og slett ikke tillater svar, selv om noen lurer til seg noen kommentarer om bloggen og innlegg på mobil og facebook. Noe som er poenget med de fleste blogger, kommentarer, respons fra de som leser. Når jeg tenker over det så trengte jeg faktisk ikke det, jeg trengte ikke svar for det gikk for det meste i oppmuntrende ord til meg og mitt. Poenget mitt er ikke å ytre hvor vondt og fælt akkurat jeg har det, men gi noen en liten oversikt over hva som foregår inne i et hode på noen som sliter, noen som vurderer det å ta sitt eget liv som et godt alternativ til det å leve. For jeg kan huske hvordan det er og ikke ha noe forståelse for hvordan et menneske kan gå så langt, eller ha måtte gå så langt å drepe seg selv.

Livredd for at folk vil tro jeg er oppmerksomhets syk når jeg har en blogg om meg og mitt. Men det handler ikke om det, fordi jeg ikke er aleine om å ha det sånn, men jeg er mer aleine om å være åpen om det. Jeg ville være åpen om det først og fremst for alles skyld, både for de som sliter og de som står forvirret rundt. Fordi jeg kjenner mange som sliter, like mange tør heller ikke være åpen om det. Jeg kjenner flere som blogger, anonymt, fordi det vil være for skummelt å stå fram. De risikerer stygge blikk og tanker fra andre mennesker, jo jeg er redd for det jeg også men jeg er villig til å ofre det for mer åpenhet. Selv om min lille blogg ikke gjør verdens store forskjeller så gjør den i alle fall litt i det lille samfunnet jeg befinner meg i, det at min blogg med mine ord gir folk mot nok til å oppsøke hjelp, at folk rundt dem forstår hvordan og hvorfor de tenker slik når de ikke tør si det selv, det er alt jeg ber om. Jeg ber ikke om oppmerksomhet og omsorg rettet mot meg, mine problemer og mine tanker. Men til temaet, til tabuet, til psykisk helse. Dog er jeg ingen ekspert på dette, ikke i nærheten av verken psykolog eller sykepleier. Det nærmeste jeg kommer noe helse utdanning er ett år på videregående med helse og sosialfag. Så jeg kan ikke bidra med så mye annet enn mine tanker, de vanskelige, tunge og noen ganger helt absurde tankene, men som for meg der og da er helt reelle. Men det er bedre enn ingenting, det kan umulig gjøre store forskjeller men om det gir et eller to mennesker mer forståelse for temaet om menneskene det angår så er jeg fornøyd, veldig fornøyd.

Selv om jeg til tider er helt og fullt overbevist om at jeg kommer til å dø snart så legger jeg meg ikke ned av den grunn, jeg trenger ikke bli ubrukelig selv om jeg snart skal dø, derfor skriver jeg uansett hvor langt nede jeg måtte føle meg. Det er da jeg føler det er viktigst å skrive, og det irriterer meg noe sykt når jeg ikke klarer å sette ord på noe, for det er det som er viktig å sette ord på, å fortelle utenforstående. Nettopp fordi det er så få som tør si noe om det, jeg har dessverre mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har blitt takket for å sette ord på noe noen sliter med å gjøre selv, både fra de som står midt i det selv og de som står rundt. Derfor blogger jeg, derfor har jeg ikke lagt ned denne bloggen som ofte kan virke rimelig selvopptatt, selv har jeg vært så nærme med å slette den at det er et under den fortsatt er oppe og går. Men det underet er menneskene som leser her, menneskene som kommer til å lese, som kan få om ikke mye så i alle fall en ørliten forståelse og en noe rikere empati.

Det var en sann fryd å ta med Fie ut i gresset og se hu kose seg. Har vært gress lenge, men så vått at jeg var redd hun skulle bli forkjølet. Det varmer også å se at hun har blitt en så trygg og glad kanin, det er godt å vite at jeg har vært med på det. At hun setter pris på meg, har tillit til meg. At et annet levende vesen har tillit til deg, og det kan du være helt sikker på for de lyver ikke. Det skal litt til å få en kanins tillit, de er hengivne som hunder men sta som katter. Hun er sin egen herre, det vil hun alltid være, stabeist. Men at jeg har fått hennes tillit, og hengivelse, det er føles godt. Du skulle se henne når hun poserer da jeg tar bilder, mon tro om hu veit at hun er pen, selvtilliten er i alle fall på topp.  Fie tror hun er udødelig fordi jeg redder henne alltid når hun skal hoppe ned fra litt vel store høyder! Hun går gjerne bort å hilser på katter som ikke ville nøle med å flå henne, hun er en smule naiv, og godtroende. 

 Jada klokken er 01:26 og jeg skal stå opp syv i morgen. Jada jeg har sovepiller men vil ikke bruke dem.
Men det blir en bra helg, ingen tvil om det! Skjønt jeg veit ikke hva jeg skal bruke halvannen time på
aleine på et tog. Orker ikke drasse med pc... Får holde meg til mobil, så legg meg gjerne til på wordfeud 
under navnet idafifi, eller om du vil ha en god latter legg meg til på drawsomething, heter idafifi der også.
Du skjønner navnet idafie var opptatt! Men Fie kalles veldig ofte Fifi, så da blir det idafifi. Poenget var at
jeg kommer til å kjede meg, særlig når jeg gleder meg til å komme frem til Larvik, så all hjelp til 
underholdning mottas med stor takk!

Jeg hadde tidenes lykkerus og opptur i går, selv om det endte i alvorlig tankekaos. Jeg har alltid tullet med det at hadde bare Nickelback kommer til norge så kunne jeg ikke gå å dø. For hvor stor var sjansen for det liksom? Her om dagen tenkte jeg på bursdagen min men avbrøt meg selv midt i det hele for det trenger jeg ikke bekymre meg over for jeg lever ikke da uansett. Jeg trodde oppriktig talt at jeg ikke skulle leve, og det var helt greit. Tenkte ikke mer over det.

Men tanken; hvorfor gidder du dette når du bare kan gå å dø, er skummel, stor og overbevisende. Skummel fordi jeg ikke vil dø, overbevisende fordi setningen er så sann. Lurer på om jeg skal gå på toget eller hoppe foran, og jeg tar tog to ganger i uka tur retur, altså fire ganger i uka hvor jeg må ta stilling til det. Gikk på toget på torsdag, og måtte stå imot trangen til å slå mitt eget hodet i veggen foran folk. Hvorfor gidder jeg dette, hvorfor er jeg så feig... Hvorfor, hvorfor!? Hva får jeg ut av det? Ingenting.

Vel, på turen hjem finner jeg ut at Nickelback kommer til både Finland, Sverige og Danmark! Nå måtte jeg stå imot å begynne og grine på toget nå da. Hadde jeg hatt penger så ville jeg vært på alle konsertene. (U)heldigvis er konserten i september... Et halvt år, seks måneder, 183 dager. Så nå er det bare kaos her, jeg veit ikke hva jeg skal tenke. Jeg veit ikke jeg.

Gleder meg hvert fall ordentlig til helga nå endelig, det er vel en start.

Feirer med nytt design som er mer meg enn dette som er nå. Hvitt, grått og svart, ikke meg i det hele tatt. Ble nesten deprimert av å være på min egen blogg, særlig når det jeg skriver om handler for det meste om død og fordervelse... Og hvis det liksom skulle være noe terapi i denne bloggen så virket det jo litt mot sin hensikt med et så deprissivt design. 

Venter på toget etter å ha vært hos psykologen hvor man har så mase en har lyst å si men
ikke får sagt en shit....

Men på utsiden prøver jeg å beholde roen mens jeg trøstespiser på toget.

Sjekker facebook og finner ut at Nickelback kommer til europa, trykker på linken
for å sjekke hvor og når de kommer.

Internetten forsvinner idet toget kjører forbi darbu.

      

Det er ikke dekning i darbu...

Vente i spenning til toget har passert darbu og får dekning på mobilen igjen.

 


Nettet kommer tilbake

De kommer til både finland, danmark og sverige!!

men ikke norge!

Men jeg kan jo komme meg til sverige da.

Jeg må, hvis ikke....

But those words are said too much, they're not enough.

"Vil du leve?" Han blir nødt til å spørre igjen. "Veit ikke" svarer jeg, noe som faktisk er sant. En av de få gangene jeg har vært ærlig denne dagen. Spørsmålet jeg har glemt å stille meg selv, jeg har vært så opptatt av det å dø, delen av meg som vil dø. Jeg spør heller meg selv om jeg vil dø, ser det i fra feil vinkel. Destruktiv vinkel. Jeg sitter bare med hendene i fanget og ser ned i gulvet, jeg må se særdeles lite berørt ut av alvoret i situasjonen. Med en litt sånn gir faen holdning, noe som forså vidt stemte. Det er ingen hemmelighet at jeg er lite begeistret for menn, eller rimelig skeptisk til dem, som om de skulle vært en helt annen art enn meg. Stoler ikke et sekund på dem. Overbevist om at de styres mer av instinkter enn fornuft og følelser. I dag er ikke dagen for fornuftige tanker, jeg er tilbake i trass alderen, jeg hatet de allerede før jeg møtte dem. Hatet han i det jeg hørte navnet hans, legen jeg skulle snakke med. Ikke nok med at jeg skulle snakke med en mannlig lege, en mannlig psykiatrisk sykepleier skulle også være med.

 Så der satt jeg, aleine i et rom med to voksne menn, jeg stoler verken på voksne eller menn, i tillegg til å være på tre års stadiet. Nektet å svare på spørsmål. Syntes spørsmålene var helt irrelevante, hvor jeg bodde, det kunne de jo finne ut ved å sjekke gulesider eller ringe 1881. Måtte vite ting jeg allerede hadde snakket med legevakten om, snakker ikke leger sammen? Hva har man journalen til? Hallo? Å dæven og sur jeg var. De ga opp og sendte meg inn på et rom. Kom med medisiner for søvn og en overbevisende tale om at det var høyst nødvendig at jeg tok de. De visste tydeligvis at en overtalelse ikke var nødvendig i det hele tatt, jeg nærmest kastet meg over den. Søvn! Jeg vil sove, helst for alltid, men jeg kan klare meg med en natts søvn i første omgang, så lenge jeg får sove nå, med en gang! 

Får ikke sove likevel. Hatet til stedet og dette rommet gjør meg for rastløs. Så fordømt hvitt, og tomt. Hvite vegger, hvite gulv, hvite tak. Så alt for tydelig at dette er et sykehus. Alternativet er å dra hjem og smile, da vil jeg heller være her. Det gjorde ekstra vondt og ikke ha noe leilighet å dra til, føler at det eneste jeg trenger er å få være en liten stund aleine, skjønt jeg veit at det ikke løser alt. Men akkurat nå blir jeg gal, uansett hvor jeg drar så er det mennesker, ikke ett sted jeg kan lukke igjen døra og være helt for meg selv. Alltid noen som vil stå på utsiden og vente, mase, spørre om det går bra, spørre hva jeg gjør. Jeg blir gal.

Dagen derpå. Ny lege, men med samme spørsmål, akkurat de samme fordømte uvesentlige spørsmålene. Ikke like sur, men enda mer sliten, og lei. Ser fortsatt i i fanget, kan ikke huske sist jeg hadde øyekontakt med noen, dæven det må ha vært over to døgn siden. Jeg er helt surrete og sliter med å holde fast på virkeligheten her og nå. Eier ikke konsentrasjon til å følge med på spørsmålene, tror jeg svarer helt feil på mange av dem, for etterpå innbiller de seg at jeg bor med familien min i konsgberg og er vikar i barnehage. Jeg orker ikke bry meg, bare nikker, uten å løfte blikket, gud forby at jeg ser noen i øynene. Har du tanker? ja. Har du planer? nei. Standar svar, trygt svar, er delvis ærlig med en aldri så liten hvit løgn. De spør ikke om tankene, men har du planer derimot så blir det avhør. Til over helga sier hun, samme for meg så lenge avgjørelsen hennes innebærer at jeg kan gå å legge meg i en seng igjen. Det nærmeste en kommer  sette livet på pause, på vent. Leve så lite som overhode mulig men samtidig kunne komme tilbake til livet igjen. Det er det som er problemet med døden, det er enveisbilett, du har ingen angrerett. Hadde ikke det vært fint, fjorten dagers angrerett, så er det bare å fylle ut et skjema om du skulle angre.

Tror jeg må stenge facebook'en og skru av telefonen for en periode. Tro meg jeg setter pris på at mennesker bryr seg om meg og det der, men jeg er så sliten. Jeg får så mange fine meldinger men jeg veit ikke hvordan jeg skal orke å svare på dem, hva jeg skal svare, takk er liksom ikke nok. Jeg trenger litt fred, minst mulig inntrykk av verden rundt. Jeg er så vanvittig sliten. Jeg har ligget i senga i ca. to døgn og likevel klarer beina så vidt å bære meg opp en trapp. Nå har jeg ikke sovet så mye heller da.  

Jeg så særlig lite ansikter det døgnet, til tross for at jeg møtte mange. Jeg har for det meste hatt øynene mine festet til eget fang, godt gjemt bak hår, eller bak tårer og hender. Jeg så ikke damen med hunden som inviterte meg opp på verandaen hennes for å drikke te fordi hun ikke ville at jeg skulle sitte aleine og gråte. Jeg så ikke politimannen som for en gangs skyld behandlet meg som et likeverdig menneske. Jeg så ikke sykepleieren på legevakten som holdt rundt meg da jeg skalv så jeg trodde jeg skulle svime av. Jeg så heller ikke legen som trøstet meg med så fine velvalgte ord mens hun strøyk meg over håret da jeg gråt så jeg ikke fikk puste. Jeg så ikke den koselige ambulansesjåfør damen som kjørte meg til lier, jeg så ikke ambulansesjåføren som satt bak med meg og viste meg hvordan ting i sykebilen fungerer. Jeg ble møtt med så mye godhet den dagen at det føles som om en drøm, og ikke fikk jeg sett ansiktene deres, ikke sa jeg takk, ikke smilte jeg til dem. Jeg hadde bare lyst å spørre de om ikke jeg bare kunne få dø om jeg hadde lyst til det.

Men jeg håper at de sitter med en god samvittighet for at de gjorde sitt beste, selv om jeg ikke sa takk. Jeg tviler på at noen av dem leser dette, så liten vits å si takk her. Dessverre. Vel jeg så ett ansikt, ansiktet til damen på lier som bokstavelig talt hoppet i taket da jeg til slutt tok i mot mat. Når hun skulle dra hjem etter vakten og takket meg først fordi jeg gjorde dagen hennes bra, ved at jeg tillot meg selv det viktigste for å bli bedre, mat. Da måtte jeg se ansiktet hennes, da kunne jeg heller ikke la være å smile, første gang jeg smilte på to dager. Da fikk jeg sagt takk!

Uansett hvor mye jeg hatet dette stedet så var det ikke noe alternativ å dra hjem til familie i den tilstanden jeg befant meg i. Etter to netter ble jeg nesten gal av alt det hvite, innestengt, sykehus, jeg må ut. Måtte først snakke med en kontakt person, som igjen måtte snakke med legen. Legen ville ha en samtale med meg, samtale du liksom, det der var et avhør. Jeg tenkte nøye før jeg sa noe høyt og valgte ordene med omhu, måtte ikke si noe feil, måtte få lov til å reise hjem i dag. Deretter måtte hun snakke med overlegen om det var forsvarlig å sende meg hjem. Jeg satt på rommet og ventet. Føltes som jeg satt og ventet på dommen hvor jeg enten ble frikjent eller dødsdømt. For en gangs skyld satt jeg i senga og ikke bare lå under dyna. Så jeg fikk studert rommet ordentlig, det var så lite farger at det gjør vondt. Er sikker på at folk i fengsel har det bedre på sine rom, finere og mer hyggelige rom. De har det sikkert bedre i det hele tatt, får vel lov til å ha sine egne ting på rommet. Her får man ikke ha mobilen en gang, bare når en skal bruke den, og det bare for en liten stund.

Det var nervepirrende å sitte sånn og vente på en slik dom. Turte ikke å tenke tanken engang på hvordan jeg ville reagere om jeg ikke fikk dra, det er ingen underdrivelse at det ville føles som en dødsdom. Til tross for at det bare handlet om to dager til. I mitt hode og på dette stedet er to dager som to evigheter. Jeg ble frikjent, men ikke før etter to timer!

 Nå er jeg usikker, kanskje angrer jeg bitte litt. Kanskje burde jeg blitt og gitt det en sjanse, holdt ut i to dager til for å se om de hadde et tilbud, opplegg til meg. Kanskje de kunne tilføye noe annet enn det dps har gitt meg. Det hadde kanskje vært verdt et forsøk. Hatet ble ikke igjen på lier, jeg er fortsatt sur og irriterer meg over den minste ting. Isteden for og bare å irritere meg over ting så hater jeg det. Alle følelsene blir kjempe store og uhåndterlige. Jeg er redd jeg snart ikke skal klare å holde igjen alt, hvor verken meg selv eller andre klarer å kontrollere meg. Jeg er redd for å klikke rett og slett. Impulsen er der, lysten er der, tanken er der, å kaste alt jeg kommer over i vegg eller gulv, å skrike til gud og hvermann. Jeg orker ikke mer, jeg klarer ikke mer, gidder ikke mer, det går ikke mer, jeg vil ikke dette mer!


Jeg vil dø, ikke la meg dø.

Blar febrilsk nedover lista på mobilen med kontakter etter noen som kan ha noe å si.
Vær så snill, noen, ikke la meg dø.

Ikke foreldre eller familie, de vil bare bli hysteriske og det vil ende i en krangel hvor det ikke kommer noe fornuftig ord fra verken dere eller meg. Så kan det risikere å ende i at jeg dør i protest og på trass, og det er vel en av de dummeste grunnene til å dø... Vil ikke skremme eller plage bestevenn. Heller ikke en god gammel venn som jeg ikke snakker med så mye lenger men allikevel kan snakke med om alt.
Andre venner sier bare hold ut, stå på, du er sterk, ikke å gi opp, noe som jeg absolutt ikke har nytte av å høre.
Mange bekjente som bare kjenner den overfladiske ida, den alltid blid og positive ida. Og jeg ville skremt livet av dem om jeg ringte i denne tilstanden! Ellers er folk på jobb, for langt unna, eller har nok med sine egne problemer til å måtte høre på mine i tillegg. Ikke psykolog fordi han er som regel ikke på jobb når jeg holder på som dette, dessuten er han sikkert vært opptatt uansett om han hadde vært på jobb. For all del ikke legevakten, tror ikke jeg har de på kontakt listen lenger engang. Alt for stor sjanse til å møte leger med null kompetanse om menneskers følelser. Tror dette pensumet må være frivillig å ta under legeutdanningen... Ikke sykehus, de kommer bare med sykebil, jeg trenger ikke sykebil, jeg trenger en grunn til å leve. Dps er faktisk fint, der og da, men det blir bare å utsette det, vil sannsynligvis komme ut og fortsette der jeg slapp. Det skaper bare et falskt håp til man kommer ut og finner ut at livet er jo faen meg akkurat det samme.

Hva sitter jeg igjen med? Ingenting. Ingen. Jeg er redd for hva jeg holder på med å gjøre, jeg er trist fordi ingen kan hjelpe, jeg er sint fordi ingen skjønner noen ting. Jeg er sliten, så utrolig lei av alt sammen. Så slår den store tunge sorte avgjørende tanken meg; hvorfor, hvorfor gidder jeg dette når jeg bare kan gå og dø?

Jeg ringer aldri noen, sender heller ingen melding. Redd for å skremme, å forstyrre og plage. Livredd for å ringe noen som dermed føler de får et ansvar de ikke vil ha. Redd for å virke selvmedlidende, for at de bare skal tro jeg synes så fryktelig synd på meg selv. Redd for og ikke å bli trodd, at de skal bagatellisere det, redd for å bli avvist.
At det er det siste som skal skje meg før jeg dør, å bli avvist. 



Noen ganger blir jeg helt hysterisk, fordi jeg innser at det aldri aldri kommer til å bli helt bra igjen.
At det alltid alltid vil være merker der, at huden aldri aldri blir helt glatt og fin igjen. Særlig når den
andre armen viser hvordan det egentlig skulle vært, hvordan mennesker egentlig skal se ut.

Noen ganger skammer jeg meg, fordi jeg ikke karer å takle mine egne følelser og må ty til en så
simpel løsning. En løsning som alltid vil synes om jeg ikke velger å gå med langarmet genser
resten av livet. En løsning så få folk har forståelse for og kunnskap om. Man risikerer å bli sett
ned på og ledd av så mange mennesker.

Noen ganger blir jeg sint, sint fordi det ikke er bra nok, stort nok, dypt nok, mange nok, vondt nok.
Det er ikke nok! Det er ufortjent lite.

Noen ganger blir jeg redd, det skremmer meg å fysisk se så langt inn i min egen kropp. Redd
når jeg overasker meg selv hvor dypt jeg faktisk er villig til å gå, hvor mye jeg trenger å blø.

Noen ganger blir jeg stolt, fordi arrene står for overlevelse, de viser at jeg har overlevd. Jeg kutter
isteden for å gå å dø. Man har ikke arr fordi man dør, men fordi man overlever. Jeg overlever, selv
om jeg gjør det feil per dags dato. 

Noen ganger blir jeg kvalm, særlig når man gjør det med vilje. Skjærer i seg selv av egen fri vilje,
det er så kvalmt. Kvalm av sårene, kvalm av blodet. Ekkelt å gå ute blandt mennesker og oppdage
at man har blødd igjennom klærne, ekkelt og kvalmt både for de rundt og deg selv.

Noen ganger blir jeg glad, som om jeg er en annen person, smiler fordi ida har plassert seg akkurat
der hun fortjener å være, i helvete.

Bare viss vass og svada fra en noe forvirret sjel.


Imponert, en måned etter jeg flytter så får jeg brev om at jeg har flyttet, fint de minner meg på det, jeg kunne jo risikert å glemme det! Endelig dukket frikortet opp og det er jo en lettelse å bli kvitt en utgifta på sekshundre - av og til nihundre kroner i uka. Hadde gledet meg til å vise fram det kortet isteden for å gi fra meg trehundre kroner men jeg betaler for at jeg ikke tok det så rolig i helga. Kroppen får si hva den vil, men jeg nekter å legge meg ned å være syk på en lørdag. Hvordan kunne jeg takke nei til en by tur med en av de fineste menneskene jeg kjenner? Dog det er lenge siden jeg har vært så dårlig... Allikevel, helga var verdt det.





Det er helt stille i huset, foreldre er på jobb og lillesøstre på skolen. Stille er det forså vidt ute også. Om jeg beveger meg ut er det eneste jeg møter på pensjonister og kosesyke katter. Å møte kattene er bare koselige, de blir glade for å se deg og følger etter om du går før de føler at de har fått nok kos av deg. Pensjonistene derimot ser på deg som om du skulle komme fra en annen planet. Det er ikke vanskelig å lese hva de tenker når det står skrevet i hele ansiktet deres. Burde ikke du vært på jobb eller skole? De ser jo tross alt et ungt tilsynelatende frisk og raskt menneske, hva kan det vel feile henne? Jeg klandrer de ikke for det. Jeg går jo ute, jeg er oppegående, syke mennesker skal ligge hjemme i sengen. 

Jeg er oppe og går, jeg smiler til de jeg måtte møte ute på gata. Jeg har jo to friske bein og gå på. Ingen av de fysiske smertene i seg selv hindrer meg i å gjøre en enkel jobb. Ingen håndfaste eller fysiske bevis på at jeg ikke kan jobbe. Ingen blodprøver vil gi noe som helst unormale utslag. Jeg mangler verken det ene eller det andre av vitaminer, til tross for kostholdet som en ikke kan skryte av særlig ikke etter å ha gått helse og sosialfag. I følge bmi veier jeg verken for mye eller for lite, normal, til tross for selvbildet. Selv om jeg har foreldre med både allergi for dyr og mat så har jeg ingen form for allergi mor noe som helst. Alle fysiske verdier er helt og fullt ideelle.

Jeg har ikke vært så syk at jeg har kastet opp på mange mange år, av fysisk sykdom vel og merke, kan heller ikke huske sist jeg hadde feber, om jeg noen gang har hatt feber i det hele tatt. Jeg vil tillate meg selv å si at kroppen min er ganske sterk, jeg er sjelden fysisk syk, til tross for et ræva kosthold (unnskyld ordbruken men det var det eneste jeg følte beskrev det ordentlig) så klarer kroppen min seg fint og mangler ikke noe som helst. Skjønt en ting feiler kroppen min og det er synet, men med linser glemmer selv jeg at i bunn og grunn ser jeg egentlig dårlig. Kroppen min fungerer ypperlig og den aleine ville ikke hatt noe problem med å jobbe åtte timer hver dag i en barnehage, eller hvor som helst for den saks skyld. Smaken av frukt gjør meg kvalm men det er ikke noe problem å få i seg et eple på jobb i barnehagen for å være en god rollemodell ovenfor barna. Jeg tror den kroppen hadde gjort stor nytte for seg i en jobb. 

Så hva svarer man når noen spør ut om utdanningen og jobben din hvor de til slutt må få vite at du er sykemeldt? Noen presterer til og med å si "hva feiler det deg?" Jo takk for det, jeg er en feil tenker jeg som tar ting i verste mening. Mennesker er ekstremt nysgjerrige, særlig når det gjelder andre menneskers liv og valg. Når en da møter bekjente ute på gata så er jo standard spørsmålet hva driver du med, and so on. Til slutt vil de jo gjerne vite hvorfor du er sykemeldt når du kan stå her rett opp og ned og skravler mens du er ute og farter. Hva annet skal de vel tenke enn at du er lat og ikke gidder jobbe når du tilsynelatende er frisk og oppegående, ikke minst smilende og lattermild. Hvorfor skulle du ikke kunne fungere i jobb da? 

Vi er oppvokst med at for å være hjemme fra skolen en dag så må man være sengeliggende, gjerne kaste opp også. Har du feber må du garantert holde deg hjemme, selv om du vil på skolen. Det er synlig, fysisk synlig, du trenger ikke bevise at du har det vondt. Det er tall som sier hvor syk du er, hvor vondt du har det, bevis for at du har det dårlig. Når du gjelder psyken finnes det verken bevis for deg selv eller andre. Eneste måten jeg kan prøve å fortelle det på er ved sår og arr. Eneste fysiske, synlige og håndfaste bevis på at noe ikke er som det skal. Det skal vel ikke være sånn? Det bør ikke være nødvendig å kutte seg selv til blods? Allikevel beviser det ingenting. De er selvforskyldt, det er selvforskyldt.

 Jeg er redd folk vil se på det som å være lat uansett, å være så feig at man tyr til det destruktive fordi man ikke orker og klarer å kjempe mot det konstruktive. Og det er jo ingen unnskyldning og grunn for å bli sykemeldt, å være lat. Deprimerte mennesker skal jo ligge hjemme og gråte, ikke gå ute en tur i det fine været. De skal hvert fall ikke smile og le! Det trodde jeg også, før jeg smilte og lo den ene dagen og prøvde å ta livet mitt den neste dagen. Jeg kan ikke ta en blodprøve som forteller legene om tilstanden min, jeg må sette ord på det selv. Jeg må finne ordene helt selv. Det er heller ingen garanti for at noen vil verken tro eller forstå meg. Jeg må bare håpe og stole på at de tror meg, og forstår meg, noe som er vanskelig når en ikke stoler på noen av prinsipp. 

Min smerte er ikke målbar eller synlig, ikke engang for meg selv. Ikke veit du helt hva det er eller hvor det kommer fra, men det er ille nok til at du ligger på gulvet i krampegråt og ber til en gud du egentlig ikke tror på om å få dø. Men bare med en kanin som vitne. Selv ikke det er synlig, for aldri i verden om jeg ville vist den siden av meg foran noen. Jeg vil ikke noen skal se meg gråte så mye at jeg hikster som et lite barn. Jeg vil ikke noen skal se meg ligge på gulvet og vri meg i en smerte bare jeg forstår. Jeg vil ikke noen skal se jeg får et angstanfall og hiver etter pusten. Ikke engang å gråte stille foran mennesker kan jeg. Det ville vært for skamfullt. Å dø av skam blir bokstavelig talt. Om ikke skammen i seg selv tar livet av meg så ville jeg nok gjøre det selv.

Det synes ikke. Ingen ser. Selv om sårene faktisk er fysiske så synes de ikke under genseren, selv om jeg er i ferd med å gråte så synes det ikke, klumpen i magen synes ikke, angsten synes ikke, skammen synes ikke, tristheten synes ikke. Selvmordstankene synes ikke. Jeg får ikke feber når jeg blir dårlig, jeg får selvmordstanker. Jeg blir ikke nødvendigvis sengeliggende av den grunn, kanskje til og med tvert i mot. Du kan ikke se at jeg blir i dårligere humør, du kan ikke se at jeg blir trist om jeg planlegger og dø, som oftest tvert i mot. Kanskje blir jeg i bedre humør, om jeg først tar valget så slipper jeg tenke så mye mer. Slipper å veie for og i mot det å dø mens jeg ler sammen med venner. Så kan jeg heller konsentrere meg om det å le.

Hva ser de da? En lat og fornøyd ida som ikke gidder jobbe. Når folk er så glad fordi jeg har vært i så godt humør i det siste så svarer jeg jo ikke at det er fordi jeg endelig har fattet en beslutning når det gjelder det å dø. Nå skal det sies at jeg ikke har tatt en avgjørelse enda. Men jeg lekte med tanken i dag, men det var blodig alvor. Jeg prøver å fatte hvor stor avgjørelse det faktisk er å ta. Vanskelig er det i tillegg når man ikke veit hva det innebærer å dø, det veit vi jo faktisk ikke. Himmel, helvete, spøkelser, ånder, reinkarnasjon.... Eller rett og slett; ingenting. Jeg veit ikke om det er fordi det høres best ut at jeg tror på sistnevnte. Ingenting, det høres fint ut. 

Jeg har bare lyst til å dø, men ellers går det veldig bra.

Hvem skulle vel tro at hun som smiler, har lyst til å dø.
At hun som ler, planlegger å ta sitt eget liv.
At hun som alltid alltid har mye å si, har kutt på armen fordi ordene ikke strekker til.
At hun som ser så fargerik ut, selv bare ser svart.
At hun som alltid har løsningen på andres problemer, ikke klarer løse sine egne.
At hun som ser så ung og frisk ut, er livstruende syk.

Selv om sangen strengt tatt handler om fotball, så får jeg skikkelig motivasjon av
å høre på den, til å bli bedre, få det bedre. 

Til å trosse angst.
Til å stå imot skadetrangen.
Til å mestre følelser uten sår på armen eller sult i magen.
Til å spise uten dårlig samvittighet.
Til å legge fortiden bak meg og la den være der.
Til å si høyt det jeg sitter inne med uten å føle meg liten og dum.
Til å smile mens jeg føler at jeg fortjener det.
Til å få en klem og vite at jeg er verdt den.
Til å stole på folk når de sier de er glad i meg.
Til å heve meg over det om folk ikke skulle like meg.

Til å leve også for min egen skyld, ikke bare for andres skyld.

Apropos fotball, to uker igjen! 





 







Det var for mye å be om veit du. En dag, bare en dag hvor jeg ikke skulle gjøre noe som helst. Ikke det at å besøke venner, psykolog og gå i byen eller på butikken er så mye. Men jeg er likevel urimelig sliten. Sikkert rart for andre å lese for jeg må jo virke som en av verdens blideste når jeg er med dem, mens sannheten er at jeg er livredd for å begynne å gråte. Ikke fordi at jeg ikke kan gråte foran mine venner, jeg tviler ikke på at de hadde vært der for meg og hatt mye flott å si og trøste med. Men jeg vil ikke at de skal gjøre det, jeg vil ikke være den det skal handle om når jeg først finner energi og ork til å gå ut å møte venner. Jeg hater å måtte bli trøstet, jeg hater å gråte foran andre mennesker, til og med mine beste venner som jeg kan fortelle alt til, men jeg kan ikke gråte foran dem.

Jeg hater å få klem fordi folk mener jeg trenger det. Å gi en klem når man møter en venn eller når man drar igjen er helt greit, en sånn Hei/hade glad i deg klem er helt greit. Men ikke en klem fordi folk synes synd på meg eller skal trøste meg. Nå høres jeg sikkert ordentlig utakknemlig ut men det er ikke det at jeg ikke setter pris på andre, men jeg vil ikke ha ting jeg ikke fortjener, at de skal bruke tid og energi på meg når det er andre som fortjener og trenger det mer. Nå som jeg er så sliten er jeg livredd jeg skal bare knekke sammen i gråt foran noen, i verste fall hvem som helst. Jeg ville følt meg så liten og dum at jeg kunne tatt livet av meg med bare det som grunn.

Tilbake til første setning, det jeg egentlig skulle skrive om, dagen i dag. Som liksom skulle bli en dag hvor jeg bare skulle slappe av å se om det hjalp på manglende energi og motivasjon. Jeg sov faktisk lenge, eller hvert fall var i halvsøvne, uten å drømme noe som helst! De to første nedturene skriver jeg ikke om en gang. Folk vil bare tro jeg er egoistisk og selvmedlidende. Vel jeg skjønner de jo godt, hvordan kan man være feit OG ha problemer med mat? Skulle være flink å bruke den fine årsplanleggeren min og skulle til å skrive inn neste time med psykolog, men kom ikke lenger enn til tallet tre, som jeg ikke husket hvilken vei det skulle skrives?! Jeg husket ikke hvilken vei jeg skulle skrive tre tallet! 

Deretter kranglet jeg med både internett og pc, noe som viste seg å være ett problem jeg ikke kunne løse da det var selveste EBnett sin skyld. Det siste som manglet var denne smerten i magen som dukket opp, den dukker sånn plutselig opp og jeg må forte meg å finne smertestillende før jeg må krabbe bortover gulvet og resten av dagen blir ødelagt.  Nå har det seg sånn at både kjøkkenet og kontoret er oppusset siden sist jeg bodde her så jeg sliter fortsatt med å finne frem. Selvfølgelig befinner smertestillende seg enten på kjøkkenet eller på kontoret, det ble heldigvis ikke så lang leteaksjon men det viste seg at vi bare hadde ibux? Har du erfaring med sånne smerter så veit du at man må ha en blanding av ibux og paracet for at den skal virke best mulig, og jeg trenger at det virker i aller høyeste grad! Ikke får jeg noe særlig hjelp hos legen heller, eller det vil si at idet de nevner gynekolog så nærmest løper jeg ut døra og dukker aldri opp igjen. Glem det. Bare glem det.

Hurra for kvinnedagen du liksom?  

Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har drept meg selv i mitt eget hode i dag.



 

Skal, skal ikke?
Vil, vil ikke? 
Klarer, klarer ikke?
Orker, orker ikke?


Jeg veit ikke. Jeg veit ikke. Jeg veit ikke. Jeg veit ikke.

Dette lille vesenet holder på å sovne i armene mine, et generelt lettskremt og rastløst vesen, men 
allikevel med tillit nok til å sovne i armene mine. Og akkurat i dette øyeblikket kjenner jeg noe jeg
ikke har opplevd på flere år, lykke. Jeg er lykkelig, tilstanden finnes. En så liten ting, som for folk
flest ikke hadde betydd en dritt, gjør meg lykkelig. Men jeg gråter. Å jeg veit ikke hvorfor. Kanskje
fordi jeg er glad, jeg er lykkelig for et lite øyeblikk. Kanskje fordi det er trist, jeg veit at det ikke
vil vare lenge. Kanskje fordi jeg ikke vil at det skal ta slutt, jeg veit at det tar slutt. Kanskje fordi jeg er
redd, for jeg veit at det skal ikke mye sykdom til for å knekke den lille kroppen. Kanskje fordi dette er det
eneste øyeblikket i hele mitt liv jeg kan være sikker på at noen setter pris på meg, har tillit til meg, og er
 glad i meg,  for dyr lyver ikke.

Heldigvis har jeg to billetter som minner meg på at jeg har en framtid...Også en haug med
andre planer, men billettene er noe håndfast og fysisk, datoene er skrevet ned svart på hvitt.
Planene er skrevet ned, i motsetning til planene om å dø, de er bare i hodet, bare tanker, noe
som gjør de konstruktive planene mer virkelige. Det blir sterkere enn det som bare er i hodet.
Selv om man har en dato, bare passe på å ikke skrive den ned, slik de andre planene er skrevet ned.
Planene som er skrevet ned stiller sterkere. I dette tilfelle, de konstruktive planene.

Men selv om de ikke er skrevet, så er tanken skremmende overveldende. Det er rart, bare denne
ene tanken, bare en kort setning, tre korte små ord som sammen gir en så stor og skremmende betydning;
Jeg vil dø.

Det gjør vondt å puste fordi jeg vil dø men er så redd jeg skal gjøre nettopp det.
Det skjønte du vel ingenting av,
 ikke jeg heller...

Men jeg er sikker på at til syvende og sist kommer jeg til å dø ikke fordi jeg vil det, men fordi
jeg ikke lenger orker krangle med meg selv, eller andre, hvovidt jeg skal leve eller ikke. Velge
den løsningen fordi det er det letteste, ikke lett, men lettere enn å leve med at å lure på om du
skal dø er like vanlig som å lure på hva man skal ha til middag. Like feig og simpel løsning
som det jeg er.

Det er lettere å være sulten enn å måtte kjenne på følelsene.
Det er lettere å fortelle hvor vondt man har det med sår på armen enn med ord. 
Det er lettere å smile enn å måtte snakke om hvordan man faktisk har det .
Det er lettere å holde kjeft enn å snakke.

Feigt og simpelt. Trygt og lettvint.
Dumme ida lar seg lure.

Skammer meg over det som ble sagt, at jeg ville være syk, fordi de har delvis rett. Ikke det at
jeg trives med å være syk, men jeg vil meg selv vondt, jeg gjør meg selv vondt, gjør det med
vilje. Ødelegger og herjer med meg selv, hvor hensikten er å å skade meg selv, helst fysisk.
Skammer meg over å nyte det. Skammer meg over å smile når det svartner for meg om jeg
reiser meg for fort opp, smiler når det svir i armen, smiler når magen klager høyt over mangel
på mat uten at jeg gjør noe med det. Hvilken syk logikk fører til at man føler seg så sterk når
man så vidt klarer å holde seg på beina? 

Skammer meg fordi alt er selvforskyldt, det er bare min egen skyld at jeg har havnet her jeg
er i dag. Absolutt alt er min egen skyld, og det går ikke bare utover meg selv, men også de rundt
meg, og det er bare min skyld. Selvforskyldt sykdom. Jeg vil ikke kalle meg syk i den forstand heller,
for det er selvforskyldt, det er som å gå tynnkledd ute når det er kaldt og pådra deg en forskjølelse,
din egen skyld. Skammer meg over å ikke komme meg på jobb, for det er liksom ikke gyldig sykdom
når det var min egen feil, jeg er ikke syk på den måten, det er bare jeg som ikke takler og klarer å ta
konsekvensene av mine egne feil.

Kan jeg ikke bare dø nå? Er det ikke nok nå? Er jeg ikke ferdig nå? Har vi ikke prøvd nok nå? 
Jeg har mye å glede meg til. Jeg veit at det skal glede meg, burde glede meg, jeg later som om det gleder
meg, prøver å innbille meg at det gleder meg, men det gjør ikke det. Jeg kjenner det ikke, gleden.

Utrykket sier det meste, snø er ikke morsomt.
Kan jeg ikke leke inne, vær så snill?!

 Mye mer gøy å finne på inne enn ute i den ekle snøen...



Faen. 

Jeg veit ikke om jeg tør å dele hva jeg faktisk hadde tenkt å gjøre denne helga,
og jeg veit ikke om det jeg faktisk gjorde interesserer noen.... 
Jeg har skrevet noe men tror ikke det skal ut på bloggen, av hensyn til familie.
Kan jo skrive det ut og ta det med til psykologen men det blir jo som å si
hei jeg trenger hjelp, kan du hjelpe meg?
Og det har jeg aldri sagt før.

Stine & Athos  ♥

Akkurat nå rommer bloggen femtiseks upubliserte innlegg, femtiseks! Det siste er skrevet for en time
siden, det eldste er fra tjuetredje juni, tjueelleve. Allikevel er det ikke et eneste innlegg jeg føler for å dele
med noen andre enn meg selv. Halvparten kommer jeg aldri til å dele med noen, resten er jeg for usikker
på til å satse på å dele med offentligheten og pårørende. Mange innlegg blir liggende i utkast fordi de
inneholder tanker jeg ikke tør avsløre at jeg tenker, både fordi jeg skammer meg og av hensyn til menneskene
rundt meg. 

Det at jeg ikke har skrevet så mye har folk enten tatt som at nå har ida det veldig bra, eller at ida er døende.
Jeg er verken det ene eller det andre, jeg veit ikke hvor jeg er, jeg veit ikke hva jeg vil. Det er ikke det at jeg
har skrivesperre, not at all, ikke mangler jeg ord heller. Jeg har for mange ord, for mye å sette ord på.
Dermed gir jeg opp. Skriver, men ingenting fornuftig nok, forståelig nok, eller med noe grunn og mening
for andre å lese.

Det jeg mangler er grunn til å dele det jeg skriver med noen, jeg føler heller for å holde det for meg selv,
der det hører hjemme, der det ikke plager noen andre enn meg selv.

Og fordi jeg kjeder meg.

1. Hvor gammel er du om fem år? Tjuefem.
2. Hvem var du rundt minst to timer i dag? Ingen
3. Hvor lang er du? 172 
4. Hvilken film så du sist? En Varg Veum film.
5. Hvem ringte du sist? Pappa.
6. Hvem ringte deg sist? Pappa.
7. Hva sto det på den siste smsen du fikk? Kos dere :-D.
8. Foretrekker du å ringe eller sende sms? Hater å skrive sms, men om det er noen jeg ikke
kjenner så godt vil jeg heller skrive til de en å snakke med de.
9. Er foreldrene dine gift eller skilt? Gift.
10. Når så du mamman din sist? Tidligere i dag.
11. Hvilken farge har du på øynene? Blå.
12. Når våkna du i dag? Aner ikke.
13. Hva er din favorittjulesang? En stjerne skinner i natt.
14. Hva er din favorittplass? På berget ved vannet utenfor Juvika, som ligger på Herøy i Nord Norge.
15. Hvilken plass liker du minst? Syden.
16. Hva tror du at du er om ti år? Død.
17. Hva skremte deg mest om natta når du var liten? Spøkelser.
18. Hva fikk deg til å le hardest sist? http://piasvideoblogg.blogg.no/1329579788_hilsner_fra_en_rar_me.html




19. Hvor stor er senga di? For liten.
20. Har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Bærbar.
21. Sover du med eller uten klær? med, tenker at hvis det begynner å brenne, så er det jo litt kjipt å
sove uten klær.
22. Hvor mange puter sover du med i senga? En, noen ganger ingen.
23. Hvor mange land har du bodd i? Ett.
24. Hvor har du bodd? To steder i krokstadelva, og to steder i Kongsberg.
25. Liker du sko, sokker eller barbeint? Sokker.
26. Er du sosial? Når jeg er full.
27. Hva er din favorittis? Pistasje.
28. Hva er din favorittdessert? Is.
29. Liker du kinamat? Neei.
30. Liker du kaffe? Neei.

31. Hva drikker du til frokost? Liker ikke frokost.
32. Sover du på noen spesiell måte? Tror ikke det...
33. Kan du spille poker? Neh.
34. Liker du å kose? Med Fie ja.
35. Er du et avhengighetsmenneske? Å det vil si?
36. Kjenner du noen med samme bursdag som deg? Nei.
37. Hund eller katt? Hund.
38. Hva er ditt favoritt dyr? Kanin, selvfølgelig!!
39. Har du noen gang vært i en ambulanse? Ja...
40. Foretrekker du havet eller basseng? Om jeg MÅ bade, så blir det i basseng.
41. Hva bruker du helst penger på? Klær og alkohol.
42. Hva var det siste du kjøpte? Øl.

43. Hva er ditt favorittprogram på tv? Sherlock, og Lilyhammer.
44. Har du noen rare fobier? Sluk, har alltid vært livredd for sluk. Skummle mørke dype hull.
45. Hvem er den morsomste personen du kjenner? Minste lillesøster.
46. Hva ville du bli når du vokste opp? Bussjåfør.
47. Hva har du som ringelyd? Smells like teen spirit av Nirvana.
48. Hva er din favoritt lukt? Absolut vodka vanilje.
49. Hva er din favoritt frukt? Spiser ikke frukt.
50. Beste drikke? Pepsi Max.
51. Kan du bytte olje på bilen? Tror ikke det nei.
52. Har du fått en fartsbot noen gang? Nei.
53. Hva var den forrige boka du leste? Husker ikke....
54. Leser du avisa? VG.
55. Abonnerer du på et magasin? Nei.
56. Danser du i bilen? Ja elsker å danse i bilen, rettere sagt elsker å danse, så danser gjerne i bilen.
57. Hvilken radiostasjon hørte du på sist? P3
58. Hva var det siste du skrev ned på et papir? At jeg må huske å lade mobilen i kveld.
59. Når var du i kirken sist? Kan ikke huske å ha vært i kirka.
60. Er du lykkelig? Nei.

 Vel, mange kjedelige svar når jeg er et så lite interessant menneske...