Akkurat nå rommer bloggen femtiseks upubliserte innlegg, femtiseks! Det siste er skrevet for en time
siden, det eldste er fra tjuetredje juni, tjueelleve. Allikevel er det ikke et eneste innlegg jeg føler for å dele
med noen andre enn meg selv. Halvparten kommer jeg aldri til å dele med noen, resten er jeg for usikker
på til å satse på å dele med offentligheten og pårørende. Mange innlegg blir liggende i utkast fordi de
inneholder tanker jeg ikke tør avsløre at jeg tenker, både fordi jeg skammer meg og av hensyn til menneskene
rundt meg. 

Det at jeg ikke har skrevet så mye har folk enten tatt som at nå har ida det veldig bra, eller at ida er døende.
Jeg er verken det ene eller det andre, jeg veit ikke hvor jeg er, jeg veit ikke hva jeg vil. Det er ikke det at jeg
har skrivesperre, not at all, ikke mangler jeg ord heller. Jeg har for mange ord, for mye å sette ord på.
Dermed gir jeg opp. Skriver, men ingenting fornuftig nok, forståelig nok, eller med noe grunn og mening
for andre å lese.

Det jeg mangler er grunn til å dele det jeg skriver med noen, jeg føler heller for å holde det for meg selv,
der det hører hjemme, der det ikke plager noen andre enn meg selv.